Publisert: 03.03.15 Skrevet av: Kristin Wennemo Malmin, Konst. informasjonsansvarlig i Menneskeverd
Liv Kjersti S. Thoresen reagerer på at NRK ikke slipper til noen kritiske stemmer i kveldens dokumentar om lungesyke Siv Tove Pedersen som avsluttet sitt liv ved hjelp av legeassistert selvmord.
Tekst: Kristin W. Malmin Foto: Anders Kjøndal
I kveld viser NRK Brennpunkt dokumentaren Den siste reisen, som handler om lungesyke Siv Tove Pedersen som drar til Sveits for å få avsluttet sitt liv ved hjelp av legeassistert selvmord. Pedersen led av flere alvorlige tilstander. Den mest alvorlige var en lungesykdom som gav henne 12 prosents pustekapasitet. Når hun ikke fikk stå i køen for lungetransplantasjon, og dermed fikk den hjelp til å leve som hun ønsket, ville hun ikke leve lenger. Det er første gang at det er laget en dokumentar om en norsk person som drar til Sveits for å ta sitt eget liv.
Liv Kjersti S. Thoresen, generalsekretær i Menneskeverd, så filmen da den ble lagt ut på nett klokken tre i ettermiddag.
– Som sykepleier må jeg si at jeg syns det er helt fryktelig at det er et så ensidig fokus på at det å hjelpe mennesker til å ta selvmord skal framstå som så barmhjertig, er hennes første reaksjon.
– På samme måte som i vår klage til PFU vedrørende TV2-dokumentaren om selvmord, er vår kritikk først og fremst rettet til presseetikken og Vær Varsom-plakaten når det gjelder omtale av selvmord. For det første slipper heller ikke NRK til noen kritiske motrøster i filmen. De har ikke med noen medisinsk ekspertise som kan si noe om hva slags hjelp hun kunne fått her i Norge når det gjelder hennes frykt for å oppleve å bli kvelt.
– For det andre er det ikke noen opplysninger/tiltak for de som måtte få tanker om å ta sitt liv etter å ha sett programmet, verken på nettsiden eller i selve programmet.
Blir mikrofonstativ
Thoresen påpeker at journalisten og kamerateamet med sin tilstedeværelse er med på å bekrefte at selvmordshandlingen er ok.
– De følger henne gjennom alle runder, og det kommer ingen motspørsmål til det hun gjør. Journalisten blir dermed et mikrofonstativ for et sårbart menneske, og er samtidig med på å legitimere et selvmord, mener Thoresen, og legger til:
– Siv Toves historie er en svært trist historie, hun har levd et tøft liv. Det kan virke som hun først får mye omsorg – som hun kanskje ikke har fått tidligere – i forbindelse med sin «dødsreise». Både av sine hjelpere og legen i Basel. «Dødslegen» gir henne omsorg, men hun er samtidig den som er med på å hjelpe henne til å ta sitt eget liv. Siv Tove får til og med en gavmild donasjon for å dekke kostnadene til selvmordshandlingen, da hun ikke har penger nok selv. Folk betales altså for å ta livet sitt ved denne klinikken, kommenterer Thoresen.
Hun reagerer på at det ikke er noen som sier noe imot henne, at det ikke er noen som sier at hun er verdt nok til å leve selv om det er tøft. At de vil støtte henne og være der hos henne om hun også vil få hjelp til å leve.
– Det legges opp til at det er «humant» å få hjelp til å dø på denne måten, begge medhjelperne gjentar at dette er en human måte – i motsetning til folk på sykehus som plages. Dette burde ha blitt kommentert eller motsagt, da det så absolutt ikke viser et sant bilde av virkeligheten i norsk helsevesen.
– Det er et stort paradoks at vi som samfunn og helsevesen jobber hardt for å forbygge selvmord, mens det kan virke som journalister og media gjør alt de kan for å glorifisere selvmord. Nå er det på tide at redaksjoner og journalister selv kommer på banen og setter seg ned og diskuterer om ikke assistert selvmord faktisk er selvmord, i lys av Vær Varsom-plakaten, som faktisk omtaler varsomhet i forbindelse med selvmordsomtale. Dette handler først og fremst om presseetikk!