Jeg har atter en gang fulgt med i media der kampen om fosterets menneskeverd er hett stoff.

Hjertet mitt har banket i flere dager og kjennes nær ved å briste når jeg ser alle meninger og ytringer som kommer frem. Jeg registrerer at det først og fremst er fagfolk som uttaler seg. Fagfolk som aldri personlig har vært berørt av dette.

I november 1994 skulle jeg på den vanlige ultralyden på Nasjonalt Senter for Fostermedisin i uke 18 av svangerskapet. Stolte, men med en liten uro, var vi klar for å «møte» vår førstefødte. Jeg kan ennå huske lukten i rommet, lyden i ul-apparatet og den kalde geleen som ble lagt på magen min.

Jordmoren sier etter en stund at det er noe galt med nyrene, men at dette er en bagatell. Jeg skal uansett følges nøye opp. Det er forferdelige følelser som går gjennom oss som foreldre når vi får beskjed om at noe er galt. Vantro, sjokk og fortvilelse. Starten på familielivet tar en ny kurs.
Vi gikk inn døra på sykehuset med store planer for fremtida, men gikk ut med alle planer lagt på hylla.

Etter en ny ultralyd i uke 24 er tilstanden hos fosteret forverret og en lege skal sjekke fosteret jeg bærer. Han hilser oss pent velkommen med en rolig og alvorlig stemme. Rommet er halvmørkt og lukta av sykehus er påtrengende, men lyden av vifta i ul-apparatet er det verste. Den har allerede brent seg fast.

Minuttene går og legen undersøker uten å si et eneste ord. Min mann fatter mot og våger til slutt å spørre: Er det noe du leter etter?
Legen ser alvorlig på oss og trekker pusten. «Dere venter ei flott jente, men ei jente som lite sannsynlig vil klare et liv utenfor mammas mage». Jenta vår manglet vitale deler i hjernen. Mangler som var uforenlig med liv. Heldigvis hadde jeg og min mann snakket om dette før denne dagen og var klar på at dette lille barnet, som vi så hjertet slå hos og fingre som vinket, det skulle få bestemme over livet selv. Legen blir overrasket over vår bestemthet, men prøver seg med at vi ikke trenger å vente på at «nemda» for senaborter skal avgjøre om vi får avbryte svangerskapet, fordi vi definitivt vil få innvilget svangerskapsbrudd.

Vi får til slutt VÅR vilje igjennom, selv om mange mener vi er uansvarlige fordi det vil bli en svært stor belastning for oss å gå svangerskapet ut. Det blir bestemt at det ikke skal settes i gang noen livreddende behandling dersom jeg føder ei levende jente, fordi sjansene for at hun skal klare seg er så minimale.

I januar 1995, 10 uker etter “dødsdommen”, blir vesle Amalie født. Svak og alvorlig syk, liten og tynn, men med tæl og stayerevne.

I dag er Amalie 18 år, full av livsgnist og en ekte livsnyter til tross for sitt store psykiske og fysiske handikap. Amailie har gjort alle spådommer til skamme. Livet fra hun ble født og frem til i dag har vært tøft, men akkurat nå, i dette hjertesukket, er det historie og en annen sak.

Jeg kunne godt ha vært denne erfaringen foruten, men aldri foruten Amalie. Hun er min sommerfugl, en «SOMMERFUGL i vinterland». For denne debatten blir et slags vinterland, der en kun ønsker å dyrke det perfekte og vellykkede, og ikke ser på annerledeshet som en ressurs. Amalie er en viktig verdiskaper fordi hun passer på at vi ikke forflates i vår menneskelighet og hun hjelper oss til å holde fokus på det som er viktig her i livet.

Agnes Leine Skorpen, Trondheim

Fra lesernes fortellinger “Skriv din historie” i vårt medlemsmagasin Vern om Livet.

Illustrasjonsfoto: Istock