Vil gi trøst og håp til dem som har mistet et barn

Da Birgitte Elin Bjørnstad mistet et barn underveis i svangerskapet, skrev hun seg gjennom sorgen. Nå er dikt og dagboksnotater blitt til en bok som hun håper kan gi trøst og håp til andre.

Vi møter Birgitte Elin Bjørnstad en drøy uke før boka kommer fra trykkeriet. Hun har tidligere gitt ut to barnebøker og bidratt i antologier for voksne, men denne boka er det knyttet ekstra spenning til. Den er mer personlig enn noe annet hun har gitt ut.

– Fortellingen er et lite stykke livshistorie som har satt dype spor i meg, sier hun.

I boka skildrer hun tiden da hun ventet sitt andre barn for litt over 20 år siden. Fra sitrende forventning og glede da graviditeten var et faktum – til nattsvart sorg da hun fikk vite at barnet i magen var alvorlig sykt og ikke kom til å overleve.

– Et menneskeliv setter spor på ulike måter, og det er ikke livslengden det handler om, sier Birgitte Elin Bjørnstad.

Tøffe tak

Hun skriver om valget hun og mannen måtte ta – om å avbryte eller fullføre svangerskapet.

– Jeg er en «Ja til livet»-person, men det var likevel en vanskelig avgjørelse å ta, forteller hun.

Birgitte tok kontakt med en bekjent som var overlege ved en nyfødtavdeling.

– Han sa at ingen ville kunne klandre oss hvis vi bestemte oss for å avslutte svangerskapet, med de utsiktene vi hadde fått. Men han trodde at jeg i det lange løp ville ha det best med meg selv hvis jeg lot det gå sin naturlige gang. Tårene trillet, men jeg kjente at han hadde rett, og vi valgte det siste. Men det er tøffe tak, enten man velger det ene eller det andre, sier hun.

– Hva håper du at leserne skal sitte igjen med når de har lest boken din?

– Jeg håper de skal sitte igjen med en opplevelse av trøst og håp. Jeg håper diktene kan bidra til støtte, at de kan sette ord på noe av det man ofte ikke har språk for i en slik situasjon. Og at de som står rundt, kan forstå mer av hvilken sorg en slik erfaring kan være. Selv fikk jeg stor trøst av en som fortalte meg at hun hadde hatt et syn av at små, ufødte barn ble tatt imot i favnen til en engel og gitt nytt liv i himmelen. Jeg tenkte at jeg bar den lille gutten min rett i Guds armer, rett i Guds fang. For meg ble det et bærende bilde som gjorde at jeg klarte stå i dette, og det er et bilde jeg ønsker å formidle videre. Å miste barnet vårt slik vi gjorde, kunne blitt stående som et svart, totalt meningsløst kapittel, ikke til å bære. Men bildet av at jeg bar gutten vår rett i Guds armer, og at han fikk nytt liv hos Jesus, var enormt trøstefullt og håpefullt. Troen på en evighet tok ikke bort smerten, men ga et overlys over det som skjedde, sier Birgitte.

Hun håper også at boka kan være til trøst for dem som har valgt å avslutte et svangerskap på en annen måte.

– Det er ikke så mange steder å gå med en slik smerte. Som jeg skriver i forordet: «Mitt ønske er å formidle trøst og håp til den som bærer på en ung, gammel eller unevnelig sorg».

Et menneskeliv setter spor

Birgitte understreker at et menneskeliv setter spor på ulike måter, og at det ikke er livslengden det handler om. Heller ikke alt man får utrettet.

Hun forteller om en mann hun besøkte jevnlig på sykehjemmet fra hun var fem år og opp gjennom ungdomstiden.

– Han ble blind, lam og fikk leddgikt i løpet av ungdomsårene, og var sengeliggende fra han var i slutten av tjueårene til han døde litt over seksti år gammel. Men det er ingen som har lært meg så mye om livet som ham. Midt i sitt begrensede liv viste han så mye glede og takknemlighet for livet. Så hvem kan bestemme hva et liv er verdt og hvilke liv som er verdt å leve?

TIL MIN LILLE VENN

Jeg kjenner deg ikke, lille venn,
enda jeg har levd med deg så nær, så nær.
I fem måneder har jeg båret deg under barmen.
Du har duvet med i min vante takt,
fulgt meg overalt på min vei.
Jeg har sunget for deg og bedt for deg,
fulgt deg i mine tanker.

Jeg kjenner deg ikke, lille venn,
og enda har du gjort så mye med meg.
Sjelden har jeg lært så mye om livet,
om svart og hvitt og nyanser.
Du har fått meg på nye tankespor.
lært meg livets harde lekse.
Ditt nærvær har gjort meg både ydmyk og sterk.

Jeg kjenner deg ikke, lille venn.
Og de sier vi aldri vil bli kjent.
Det gråter jeg over, lille gutten min,
for jeg hadde gledet meg sånn til å bli mammaen din.
Men jeg vil bære deg her under barmen
så lenge du trenger til.
Hele livet ditt vil jeg bære deg.

Jeg kjenner deg ikke, lille venn,
men jeg trøster meg til at du er kjent
av Han som alltid står og venter.
Og jeg vil bære deg, helt til jeg kan overlate deg
trygt i favnen Hans.
Og en dag skal også jeg bli tatt imot i denne favn,
og da, lille venn, skal vi bli kjent – og for alltid være sammen.

(Fra boken «Stillheten etterpå – fra en mamma med et barn for lite» av Birgitte Elin Bjørnstad)

Artikkelen er hentet fra medlemsbladet Vern om Livet, nr. 3-2026