Menneskeverd mener Stortinget ikke bør be regjeringen utrede hvordan «retten til selvbestemt livsavslutning» kan innarbeides i norsk lov. Det finnes ikke et behov for å utrede hvordan Norge kan bli bedre til å hjelpe mennesker med å dø. Det finnes et behov for å bli bedre til å lindre, gi helhetlig palliative tilbud og å hjelpe mennesker som ønsker å dø, til å leve til de dør. Vi skal alle dø, og vi trenger derfor en større åpenhet rundt døden i samfunnet vårt. Å legalisere dødshjelp vil være en fallitterklæring av helsevesenet som skal hjelpe, lindre og gi omsorg.
Skriftlig innspill fra Menneskeverd til Dokument 8:264 S (2025-2026): Representantforslag om utredning av selvbestemt livsavslutning
Innledning
Menneskeverd er en livsvernsorganisasjon som jobber for å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død, og for spesielt sårbare grupper. Representantforslaget fra Venstre legges frem i en tid der dødshjelp har vært et stadig tilbakevendende tema. Spørsmålet om dødshjelp, formulert som «selvbestemt livsavslutning» i representantforslaget, er krevende. Det krever at vi tar stilling til menneskets lidelse og vår respons på denne. Menneskeverd vil med dette høringsinnspillet advare sterkt imot å gå inn for Venstres forslag om å utrede selvbestemt livsavslutning.
Å ta livet av mennesker, eller å hjelpe mennesker med å ta sitt eget liv, kan ikke bli samfunnets svar på lidelse. Når et menneske møter sykdom, funksjonstap, alderdom eller livets siste fase, må svaret være å lindre, gi omsorg, tilrettelegge og gjøre alt vi kan for å gi så gode dager som mulig. For døende er helhetlig dødsomsorg særlig viktig og må favne bredt: medisinsk, psykisk, sosialt og eksistensielt. Vi kan ikke gjøre døden til et behandlingstilbud for noen. Et samfunns menneskesyn kommer tydeligst til uttrykk i hvordan det møter mennesker når de er som mest sårbare. Da trenger vi et fellesskap som står fast på at menneskeverdet ikke blir mindre fordi kroppen svikter, livet blir avhengig av andre eller lidelsen blir stor. Dødshjelp bryter med dette utgangspunktet. Den gjør selve livsavslutningen til et legitimt svar på lidelse og gjør helsepersonellet til en mulig aktør i å fremskynde døden. Det er et fundamentalt skifte i hva samfunnet og helsetjenesten skal være til for.
Svakt begrunnet – og tilslørt av eufemismer
Forslagets begrunnelse fremstår både faglig svakt og ukritisk. For det første må all politikk og debatt omkring dødshjelp foregå på faglige premisser. Selvet begrepet «selvbestemt livsavslutning» er, slik over 50 leger og helsepersonell innen palliativ helse påpekte i Aftenposten i 2024, direkte misvisende. Dødshjelp er ikke selvbestemt da loven avgrenser på gitte kriterier. «Livsavslutning» er heller ikke presist da dødshjelp i praksis vil si en avbrytelse av livet, enten som en direkte avlivning med direkte injeksjon fra en lege, eller ved et selvmord man begår med hjelp fra en annen.
Representantforslagets begrunnelse bygger i stor grad på enkelthistorier som allerede har fått omfattende plass i mediene, uten å drøfte at denne dekningen selv har vært gjenstand for kritikk. Flere har påpekt at den norske dødshjelpdebatten i for stor grad har vært preget av personlige historier og en ensidig fremstilling av dødshjelp som løsningen på lidelse, mens motforestillinger, sårbarhetsperspektivet og erfaringene fra land som allerede har legalisert dødshjelp har fått mindre plass. Når et slikt mediebilde nærmest ukritisk gjøres til premiss i representantforslaget, er det vanskelig å se at behovet for en utredning er tilstrekkelig begrunnet. Det vises blant annet til at det eksisterer et illegalt marked for assistert livsavslutning. At det finnes mennesker som er villige til å utnytte andre menneskers sårbarhet, er ikke et nytt samfunnsfenomen. Mennesker har til alle tider blitt utsatt for vold, utnyttelse og drap fra andre mennesker. At noen tilbyr å ta livet av sårbare mennesker utenfor loven, er først og fremst et argument for å beskytte de sårbare og håndheve loven. Det er ikke i seg selv et argument for at Stortinget skal utrede hvordan Norge skal etablere et lovlig system for å hjelpe mennesker med å dø.
Å utrede en utopi
Forslagets ordlyd legger opp til å utrede om og på hvilke måter selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov. Ordlyden i forslaget er i seg selv svært problematisk. Den peker mot at det skal finnes en avgrenset og forsvarlig måte å innføre dødshjelp på. Dermed blir den egentlig oppgaven ved en utredning ikke å undersøke om samfunnet bør etablere en rett til å få hjelp til å dø, men hvordan vi kan utforme denne retten. Det er nettopp her kimen til problemet ligger. I ordlyden fremstår det som en teknisk reguleringsoppgave, men det er i realiteten et grunnleggende prinsipielt spørsmål: Kan man først etablere en rett til dødshjelp for en avgrenset gruppe og samtidig forvente at grensen vil forbli stabil over tid?
Forslaget ber med andre ord om å utrede noe som i seg selv inneholder en selvmotsigelse: å etablere en rett til selvbestemt livsavslutning, men samtidig sørge for at denne retten skal forbli begrenset til den gruppen man i første omgang har bestemt seg for. Når først prinsippet om at noen mennesker kan ha en rett til hjelp til å dø er akseptert, oppstår spørsmålet om hvorfor andre mennesker med tilsvarende lidelse, men en annen diagnose, alder eller livssituasjon, ikke skal ha den samme retten. I Nederland viser utglidningen seg tydelig i statistikken. Fra 2002 og de første årene som dødshjelp var lov i Nederland, utgjorde det rundt 1 % av alle dødsfall. I 2024 var tallet steget til 5,8 % av alle dødsfall. Da Nederland åpnet for dødshjelp, var det for myndige og samtykkekompetente, mens i 2023 ble den nedre aldersgrensen satt til 1 år. I 2010 fikk to personer innvilget dødshjelp på bakgrunn av psykiske lidelser – i 2025 var tallet 219. Utglidningen er også tydelig i andre land hvor dødshjelp er legalisert.
I debatten blir det ofte vist til fra dødshjelpstilhengere at vi må finne en god, norsk modell – en modell som i representantforslaget vises til som balansert og som ivaretar alle hensyn. En slik inngang hopper igjen bukk over kjernen: at selve avgrensningen er et grunnleggende problem. Over tid vil kriteriene for dødshjelp bli utfordret av nye medisinske, juridiske og samfunnsmessige vurderinger. Det finnes ingenting unikt ved norske forhold som gjør at vi skal klare å avgrense hvem som skal få rett til å bli tatt livet av når vi først aksepterer prinsippet om at noen mennesker har denne retten.
Å bli tvunget til Sveits
Poenget illustreres særlig godt i representantforslaget der det vises til enkelthistorier om pasienter som har måttet reise til Sveits. Historien til Torgeir Djønne Lian og familiens opplevelser med å følge ham til en dødshjelpsklinikk i Sveits er nevnt i forslaget. Lian kvalifiserte til å få hjelp der, men det poengteres at tilbudet i Sveits er forbeholdt de med midler og tilgjengelig støtteapparat. Men en norsk legalisering vil ikke oppheve forskjellene. Også en norsk dødshjelpslov må trekke en grense, og mennesker med et like sterkt ønske om å dø og en like alvorlig lidelse vil sannsynligvis falle utenfor kriteriene. For dem blir reisen til Sveits verken kortere, billigere eller enklere. Tvert imot kan forskjellsbehandlingen oppleves enda skarpere dersom andre får hjelp til å dø i Norge, mens de selv blir avvist. En norsk dødshjelpslov fjerner derfor ikke ulikheten som forslaget peker på. Den flytter bare grensen – og gir norske myndigheter ansvaret for å avgjøre hvilke former for lidelse som skal kvalifisere til hjelp til å dø, og hvilke som ikke skal gjøre det.
I forslaget nevnes det at verdighet og trygghet er viktige prinsipper. Å utrede dødshjelp vil gjøre det motsatte av å sette disse ordene ut i livet. Fra land som har legalisert ser man at dødshjelp gjør sårbare mennesker enda mer sårbare. Pasientgrupper som rammes av tilbudet om dødshjelp i dag og som ikke var tiltenkt da de legaliserte i 2002, er blant annet nyfødte, barn, eldre med fremskreden demens, unge mennesker med psykiske lidelser og pasienter med slitne pårørende. Presset noen pasientgrupper vil oppleve om å velge dødshjelp er umulig å gardere seg mot – det kan være så subtilt som et slitent blikk fra pårørende eller en bankkonto som minker.
Utredning er et politisk mål i seg selv – et første steg mot legalisering
Debatten om dødshjelp er en stor og pågående debatt i politikken og i samfunnsdebatten i Norge, og siden 2024/2025 er den tydelig intensivert. Den intensiverte debatten, særlig i etterkant av Rikke de Langes historie og dokumentaren «Dødsenglene», har resultert i et økt insentiv for utredning av dødshjelp i Norge. Men utredning av «selvbestemt livsavslutning» og legalisering er ikke to uavhengige prosesser. Utredning fremstår mer og mer som et krav fra den delen av bevegelsen som ønsker at Norge skal bevege seg i retning av legalisering. Kronikken «Dødshjelp må utredes nå!» ble publisert i VG 2. september 2025. Den er underskrevet av over 20 personer med svært ulik bakgrunn, og overskriften er ikke tilfeldig: Det er en politisk oppfordring om at utredningen må komme nå.
Avslutning
Menneskeverd mener Stortinget ikke bør be regjeringen utrede hvordan «retten til selvbestemt livsavslutning» kan innarbeides i norsk lov. Når kunnskapsgrunnlaget som begrunner utredningen i hovedsak består av enkelthistorier, et påstått illegalt marked og en antakelse om at Norge kan regulere seg rundt de grunnleggende problemene, er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å sette i gang et arbeid som samtidig vil gi politisk legitimitet og fremdrift til en legaliseringsprosess. Det finnes ikke et behov for å utrede hvordan Norge kan bli bedre til å hjelpe mennesker med å dø. Det finnes et behov for å bli bedre til å lindre, gi helhetlig palliative tilbud og å hjelpe mennesker som ønsker å dø, til å leve til de dør. Vi skal alle dø, og vi trenger derfor en større åpenhet rundt døden i samfunnet vårt. Å legalisere dødshjelp vil være en fallitterklæring av helsevesenet som skal hjelpe, lindre og gi omsorg. I stedet for å kunne tilby mennesker som ønsker det døden, må helsevesenet hjelpe og bistå mennesker til å fullføre livet med verdighet og omsorg.
På vegne av Menneskeverd
Maria Elisabeth Selbekk
Generalsekretær
Kilder:
Leserinnlegg i Aftenposten: «Dødshjelp på faglige premisser» https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0VW3R0/doedshjelp-diskusjonen-maa-bygge-paa-holdbare-faglige-premisser?utm_source=chatgpt.com
Statistikk fra Nederland: https://www.nrk.no/trondelag/xl/dodshjelp_-hvor-enkelt-bor-det-vaere-a-do_-1.17487288
Leserinnlegg i VG: «Dødshjelp må utredes nå»: https://www.vg.no/nyheter/i/Xjr17m/opprop-doedshjelp-maa-utredes-naa