team1


Publisert: 07.12.17  Skrevet av: Daniel Joachim Kleiven,   Foto:

Under Grønn Ungdoms landsmøte forrige helg gikk ungdomspartiet inn for å utrede aktiv dødshjelp i Norge. De tror at dette kan legaliseres i «strengt regulerte former», men det er stikk i strid med all kunnskap vi har tilgjengelig.

Først publisert i Agderposten 06.12.17. Publisert i forkortet form i Stavanger Aftenblad 07.12.17. Publisert i forkortet form i Fædrelandsvennen 12.12.17. 

Hulda Holtvedt, talsmann i GU, stilte opp i debatt på Dagsnytt 18 på onsdag. Hun sier at vedtaket ble gjennomført «Ikke på grunn av en skråsikkerhet om at det er riktig å legalisere dette, men fordi debatten om aktiv dødshjelp bør være mest mulig kunnskapsbasert».

Hovedargumentene deres er at storparten av befolkningen er positive til innføring, samt at en rekke nordmenn reiser til utlandet for å bli tatt livet av. Fra dette utleder de at vi har et «politisk ansvar for å utrede mulighetene for å tillate dette i Norge».

Men om det finnes mennesker som reiser til utlandet for å benytte seg av tjenester som er ulovlige i Norge, følger det ikke noe som helst fra det. Det gir oss ikke et politisk ansvar for å utrede noe som helst, like lite som det automatisk oppstår et politisk ansvar å utrede hva enn nordmenn reiser til utlandet for å benytte seg av, det være seg alt fra barnearbeid eller prostitusjonstjenester til ulike former for narkotika.

Det at det per i dag finnes et flertall i befolkningen, er korrekt, men er et dårlig argument. Spørreundersøkelser er alltid bare representative i den grad de som responderer har fått nok kunnskap om temaet de svarer på. Det er fullt forståelig at de fleste av oss, når vi uforberedt mottar en telefon fra et gallup-byrå en sen ettermiddag, kan bli fristet til å si ja.

Men det som er desto viktigere, er at ikke bare politikere, men også helsepersonell, er betydelig mer negative. Legeforeningen, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger har alle uttalt seg som aktive motstandere. En trend som dessuten går igjen i de fleste land, er at det er interesseorganisasjoner for funksjons- og utviklingshemmede som protesterer høyest av alle mot slike forslag, av frykt for at det er de mest sårbare i samfunnet som vil merke presset størst.

Forskjellen mellom befolkningen og disse gruppene kan nok forklares med at det er dem som lever tett på sårbare mennesker til daglig. Det er de som hører bekymringene deres, som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene, samt regulere rammeverkene rundt praksisen. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

Om vi ønsker en «strengt regulert» form for dødshjelp, har vi allerede innrømmet at selvbestemmelse ikke er en avgjørende variabel i argumentet vårt, men først og fremst en revidert forståelse av hva som er et liv verdt å leve. Det er derfor først og fremst et symptom på et relativisert menneskesyn, og en skummel utvikling som Grønn Ungdom nå går i bresjen for. Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte menneskeliv, mister samfunnet et sterkt forsvar for våre sårbare medlemmer.

Overlege Morten Horn konkluderer i Morgenbladet med følgende: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

Uten dette prinsipielle forsvaret, har vi nå liten beskyttelse mot at nye generasjoner vil komme på banen og skyve grensene stadig lenger i uønsket retning. Det har hittil vist seg umulig i kulturer lik vår egen å etablere en strengt regulert lov som ikke sklir ut.

Dersom Norge først hadde gått inn for å utrede dødshjelp, er det nesten uunngåelig at vi ikke ville ha foretrukket den såkalte BeNeLux-modellen. Her står individets opplevde ønske om å bli tatt livet av i fokus. Det er derfor ikke tilfeldig at det er her det har skjedd en gradvis utglidning av både aldersgrenser og kriterier for hva som er god nok grunn til å bli tatt livet av. Nå diskuteres det allerede i Nederland om såkalt «livstretthet» skal være selvstendig kriterium for å be om drap.

I ikke-diskrimineringslandet Norge ville det raskt skapt store reaksjoner om bare en liten gruppe av syke skulle få tilgang, men ikke eksempelvis kronisk syke, psykisk syke, eller andre grupper. En slik lov, hvor vi eliminerer de prinsippene som kreves, vil altså inneholde en iboende gravitasjon mot sine logiske endestopp. Før vi foretar tilsynelatende små endringer, må vi altså utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Kristin Halvorsen, leder i bioteknologirådet, uttalte nylig på Menneskeverds samtalekveld på Litteraturhuset, at «[Et samfunn som] setter i system en form for aktiv dødshjelp, kan jeg ikke se for meg at til syvende og sist vil være et verdig samfunn, fordi det finnes så utrolig mange måter å misbruke det på».

Det stiller vi oss helhjertet bak. Troen på at vi kan innføre dødshjelp i «strengt regulerte former», faller fort når vi utforsker hvilke juridiske, etiske og filosofiske utfordringer vi står ovenfor, samt overveldende empiri fra land som ligner vårt eget.

Det ser ikke ut til at det er mulig å åpne for dødshjelp for den gruppen vi har i tankene, uten at vi samtidig redefinerer ting som åpner for at menneskesynet vårt relativiseres.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, innebærer en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Om Grønn Ungdom ønsker en kunnskapsbasert debatt, må de gå foran med et godt forbilde i sin egen argumentasjon. For inntil videre har vi allerede mer enn nok kunnskap til å vite at vi aldri burde innføre aktiv dødshjelp i Norge.