Jeg er innenfor dørene på Halvorsens konditori. Tre eldre mennesker smiler mot meg.– Er det deg vi skal snakke med, spør en av damene med snille rynker rundt øynene. Det skulle ikke ta mange minuttene før jeg forstod at dette var seniorer som drev med større ting enn å mate duer.

Unni (82) har jobbet store deler av sitt liv som misjonær og lærer i Kongo. Som ung reiste Unni til et fremmed land og gikk et ukjent liv i møte. – Jeg opplevde tydelig at det var dette som var hensikten med livet mitt, kan Unni fortelle. Hun og mannen Werner, som døde for noen år siden, møttes på misjonsstasjonen i Kongo. De er mye å skylde for at det finnes gatebarnsentre, bibelskoler og rundt 24 kirker i Kongo den dag i dag. De har vært en viktig ressurs og hjelp for folk i fattigdom og nød. – Det var spennende å få være med på, sier Unni beskjedent.

Øyvind (80) ble nettopp feiret stort for sine fylte åtti år. Når han skal beskrive seg selv, sier han kontant: – Jeg er nødt til å gjøre noe bestandig. Som å skrive bøker og drive menighetsarbeid. Tidligere jobbet han først som lærer, så med personalforvaltning og lederansvar i en oljebedrift. Øyvind har alltid hatt nok å henge fingrene i. Han hadde en betydelig finger med i spillet når det gjaldt å få nødvendig utstyr og ressurser fra amerikanerne så vi kunne finne og få opp oljen her til lands. Han avslører ikke dette selv, men forteller litt når det nå først blir nevnt av andre rundt bordet. –Jeg syns ikke det er nødvendig med sånt skryt, sier Øyvind og tar en bit av bløtkaka foran seg.

Da Eva (79) så Øyvind på sykkelen som 12-åring, visste hun at det var noe spesielt mellom dem. Det gikk flere år før de fant hverandre i ungdomskoret, men da var det gjort. – Øyvind hadde sånne fine bølger i håret, slik som de flotteste guttene hadde. Mange la merke til han og like mange hadde nok et godt øye til ham, betror Eva oss.

– Det het å være gæærn etter på den tiden, skyter Unni inn med glimt i øyet.

Eva er sykepleier av fag og jobbet som operasjonssøster. Hun har satt fire barn til verden, med god hjelp fra Øyvind. Sammen har de ledet et arbeid i Romania. Eva har opplevd flere år med sykdom, noe som var ekstra tøft da barna var små og hun ikke kom seg ut av sengen. – Av og til kjente jeg på utilstrekkelighet, men i ettertid har jeg blitt minnet på hvor viktig det var bare det å være til stede for mine barn, til tross for at jeg ikke kunne gjøre alt jeg ønsket. Tross sykdom har Eva startet og vært formann for musikalsk barnehage, vært engasjert i lokalpolitikk og mye annet. Eva og Unni er søstre.

Jeg har lyst til å høre deres erfaringer med seniortilværelsen, og noen tanker rundt menneskeverd og om livets slutt.

Er det å bli gammel et tabu i samfunnet vårt? Hvorfor tror dere at det er så sterkt fokus på ungdommelighet i samfunnet vårt?

Unni: Vi liker ikke å snakke om døden. Det er et tema som er skjult og gjemt. Før ble husene og gatene hvor noen hadde gått bort markert med granbar. Når vi observerte granbaret stanset vi i stillhet og mennene tok av seg hatten. Døden var mer synlig i samfunnet vårt. Jeg tror eutanasi er et resultat av at folk ikke vil tenke på døden. Det som formidles er vitalitet, og at kroppen og maten skal være sunn.

Eva: Det er andre verdier som blir omtalt i dag enn det vi har sett tidligere. Det handler om penger, vakre ting og om å beholde et ungdommelig utseende. Bare se hvordan 30-40 åringer tviholder på ungdommen!

Øyvind: Før du blir en for stor belastning må vi sørge for at du blir borte! Satt på spissen er dette hva eutanasi tolkes som for meg. Det sies ikke offentlig, der fremstilles det heller som en hjelp. Forslagene kommer som regel fra de som er unge og sterke. De ser på dette som en økonomisk situasjon. Så om et menneske betyr store utgifter og ikke kan gi noe tilbake til staten, er det ikke verdt så mye lenger.

U: Det springer ut i fra det materialistiske synet på livet. Mennesker er bare verdt noe så lenge det kan yte noe for samfunnet.

E: Før var det ingen som snakket om dødshjelp. Tenk at det har gått så langt!

Ø: Det er vanskelig for oss eldre å uttale oss offentlig om aktiv dødshjelp. Man blir fort hengt ut. Også er det ikke lett å skulle påstå at det ligger så kyniske motiver bak

U: Apropos ungdommelighet. Tenk på hvor vanskelig det til og med er for 50-åringer å komme inn eller videre i arbeidslivet.

Ø: Folk som kun har akademisk og teoretisk ballast mangler noe som kan være sentralt i lederskap, nemlig livserfaring og kjennskap til mennesketyper. Men det er de beleste grønne som blir satt i de viktige posisjonene fremfor de med erfaring. Bare se på statsrådsituasjonen vår.

Har dere noen tanker om menneskeverdet i alderdommen?

Unni: Verdi er helt uavhengig av alder. Fordi du er den samme hele tiden. Selv om kroppen forfaller har du like mye krav på respekt, med alt det som det innebærer.

Eva: Det er sjelen, det udødelige i alle mennesker som gjør det oss likeverdige.

Unni: Vi føler oss mye yngre en det vi ser ut som vet du jenta mi.

Aktiv dødshjelp er en høyst aktuell debatt i Norge. Hva tenker dere om at blant annet eldre kan få hjelp av leger til å avslutte livet sitt?

U: Veldig komplisert. Jeg er redd det resulterer i at en ikke respekterer alle mennesker på likt nivå. Hvem vet om den eldre angrer og at hun ikke ønsker dette når det først gjelder.

Unni Marielle Haugen (82) ser optimistisk på pensjonisttilværelsen

Foto: Anders Kjøndal