team1


Publisert: 02.01.19  Skrevet av: Morten Dahle Stærk,   Foto:

18. oktober krevde organisasjonen Menneskeverd endringer i §2c i abortloven, noe som førte til en av fjorårets mest intense politiske debatter. Var det verdt det?

Denne kronikken sto først på trykk i Dagen 2. januar 2018

Begrepet «sorteringssamfunnet» er trolig et særnorsk fenomen. Begrepet innebærer spiller på vår motvilje mot et samfunn som ikke anerkjenner mennesker med funksjonsnedsettelser. Interessant nok finner man ikke et tilsvarende begrep i andre land, heller ikke hos våre nordiske naboer. Når vi omtaler §2c i abortloven som «sorteringsparagrafen», så er det nettopp fordi det er diskriminerende at mennesker med funksjonsnedsettelser har svakere rettsvern enn resten av befolkningen.Vi er stort sett enige i Norge om at vi ikke ønsker et «sorteringssamfunn». Vi ønsker et samfunn basert på likeverd for alle, der alle anerkjennes med en ukrenkelig verdi uavhengig av funksjonsnivå. Vi er derimot ikke enige om hvilke følger dette skal få for lovverket – spesielt før fødsel. Her er det et interessant paradoks. For mens spørsmålet om det er etisk akseptabelt å ta abort ved påvisning av Downs syndrom i undersøkelser deler befolkningen omtrent i to, så er det få som offentlig støtter praksisen.

Det er få som i det hele tatt har diskutert om §2c faktisk er diskriminerende. Politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, tar fortjenstfullt tak i argumentet, selv om hun er uenig: Hun spør om beslutningen om abort automatisk innebærer en diskriminering av fødte mennesker med samme diagnose, og hun konkluderer med et nei fordi beslutningen er begrunnet i familiens situasjon og ikke med referanse til fødte mennesker. Men hovedpoenget med diskrimineringsargumentet er at funksjonshemmede har svakere rettsvern enn andre fostre. Dette poenget har Eilertsen enten ikke tatt eller grepet.

Den strategiske vurderingen fra vår side i debatten (de som ønsker en restriktiv linje i spørsmål knyttet til fosterdiagnostikk og selektiv abort) er hvorvidt vi skal «sitte i stille i båten» eller velge en mer konfronterende linje. Argumentene for den første posisjonen er gode: Norge har allerede relativt strenge kriterier for fosterdiagnostikk, vi har tross alt regulert tilgangen til abort ved «uønskede funn», og ved å provosere for mye kan vi vekke kravet om tidlig ultralyd for alle eller en utvidet abortgrense.

Grunnen til at vi likevel velger en mer konfronterende linje, med krav om endringer i lovverket, er tredelt: For det første oppleves dagens lovregulering som diskriminerende av grunner som allerede er nevnt. For det andre vil vi aldri få til endringer på dette feltet uten at det skaper kraftige reaksjoner; «fredstiden» for å ta et oppgjør på dette feltet vil aldri komme. For det tredje vil den diskrimineringen som skjer på grunn av §2c øke i omfang etter hvert som vår kunnskap om fosteret blir større. Det skal jeg forklare.

18. oktober i høst gikk Menneskeverd ut i VG og oppfordret KrF til å kreve endringer i abortloven i forbindelse med retningsvalget.

 

Rett før jul skjøt en ny debatt fart som ligger tett på debatten om §2c. 18. desember skrev Dagbladet på lederplass at alle gravide bør få tilgang til den nye blodprøven NIPT, ikke bare dem som er i risikogruppene for å få et funksjonshemmet foster. «Det bør være opp til hver enkelt kvinne å avgjøre om hun er klar for å bære fram barn, friske som syke», skriver avisen. Argumentet likner på argumentene for tidlig ultralyd, men går i realiteten mye lenger. NIPT-testen vil atskillig mer presist kunne fortelle om risikoen for at barnet har en kromosomfeil (positive testresultater må uansett følges opp med morkakeprøve). Dessuten vil NIPT i fremtiden kunne gi oss mye mer informasjon om fosteret enn i dag. NIPT er dermed et svært målrettet redskap for å finne risiko for sykdom og utviklingshemning hos fosteret.

Et lovverk som i årevis aksepterer diskriminering av funksjonshemmede og syke barn i kombinasjon med stadig mer presise diagnostiske metoder, fremmer negative holdninger. Menneskeverd vil i årene som kommer stå fremst i kampen mot sorteringssamfunnet og den økende aksepten for at vi skal kunne velge egenskaper for våre kommende barn.

160 Delinger