Konsekvensen av SVs svært radikale abortforslag er at endelig grense for abort bør justeres ned.

Av Morten Dahle Stærk og Kristin Rudstaden

På sitt landsmøte i april vedtok SV å øke grensen for fri abort fem måneder inn i svangerskapet. Partiets strateger vet at dette er svært kontroversielt langt inn i egne velgerrekker. De har derfor valgt å omhyggelig fjerne alle formuleringer om antall uker.

For å komme kritikken om at de utfordrer levedyktighets-prinsippet i forkjøpet, har de valgt å presisere dette i vedtaksformuleringen: «Dagens yttergrense for lovlig abort, som gjelder til levedyktighet, forblir uendret, men det er kvinnen selv som får avgjøre om en abort skal gjennomføres.» Hvorfor mener vi at de likevel utfordrer nettopp det prinsippet?

I 2012 ble det kjent at det ble foretatt ulovlige aborter på Rikshospitalet. Jordmødre slo alarm om at noen av fostrene var uvanlig store og at de hadde hjerteslag i over en time før de døde. NRK skrev den gangen at jordmødrene reagerte på at fostrene var like store som de nyfødte barna sykehuset gjør alt for å redde. Det kom frem at det var blitt abortert et friskt foster som var nesten seks måneder gammelt.

Etter dette ble loven endret, og det ble slått fast i forskriften til abortloven at «dersom det ikke er særlige forhold ved fosteret som tilsier noe annet, skal et foster antas å være levedyktig etter 22. svangerskapsuke (21 uker og 6 dager).»

Ifølge abortloven er det nemlig ulovlig å ta abort om det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig (§2, sjette ledd). Hva betyr det så at fosteret er levedyktig? Allerede i uke 18 kan fosteret kan vise livstegn, og det har kommet rapporter om helsepersonell som har holdt det aborterte fosteret i armene sine til livet ebber ut. Når loven bruker begrepet levedyktighet så er det imidlertid muligheten til å overleve som er kjernen.

I abortforskriften står det: «Et foster skal antas å være levedyktig dersom det ville vært i stand til å overleve utenfor mors liv på det tidspunkt et eventuelt avbrudd ville vært utført. Ved vurderingen skal det tas hensyn til eksisterende muligheter for behandling etter forløsning.» I veilederen til forskriften er dette konkretisert: «Normalt vil fosteret måtte ansees levedyktig rundt utgangen av 22. svangerskapsuke.»

Hvis dette hadde vært en eksakt vitenskap, så ville SV hatt sitt på det tørre. Problemet er bare at den medisinske kunnskapen utvikler seg hele tiden. I Norge anbefaler man å forsøke å redde for tidlig fødte barn fra uke 23, men i Sverige ligger denne grensen en uke lavere. I blant annet Japan, Italia og USA har man lykkes med å redde barn ned i uke 21.

Dagens norske grense for levedyktighet synes å være satt noe vilkårlig, og anbefalingen er ikke i tråd med veilederen hvor det står: «Dersom fosteret vil være i stand til å overleve med intensiv behandling, er det å anse som levedyktig». I så fall burde man tilkalle barnelege hvis fosteret viser livstegn allerede fra uke 21.

Så lenge SV ikke har problematisert dagens abortgrense, som ved tungtveiende grunner er ved 21 uker og seks dager, så må vi anta at de mener at dette skal være abortgrensen også i fremtiden. På dette tidspunktet kunne man altså med intensiv behandling redde enkelte fostre.

I Sverige fikk en overlege massiv kritikk etter å ha satt i gang livreddende behandling på et abortert foster. Hun var tilhenger av loven, men så det som sin plikt å betrakte fosteret som en pasient utenfor livmor. SVs radikale forslag aktualiserer en rekke spørsmål om abortlovens yttergrense. Gjelder egentlig abortloven når barnet er utenfor morens kropp? Er det lov å ikke sette i gang livreddende behandling når fosteret viser livstegn? Hvem skal ta seg av barnet hvis det overlever aborten?

I USA er dette på mange måter kjernen i samtidens abortdebatt. Nettopp fordi det er forbudt å avslutte et liv utenfor livmor, blir fosteret lagt til side for å dø. I USA er spørsmålet om foster som overlever abort et svært betent spørsmål som har preget de siste tiårs debatt.

SV bringer denne svært følsomme debatten til Norge.

Abort er et svært komplisert etisk spørsmål som innebærer en rekke avveininger mellom fosteret og den gravides interesser. Man kan diskutere akkurat hvordan den avveiningen skal være. I Norge har fosteret i dag ikke noe rettsvern frem til uke 12, men et økende rettsvern etter dette.

SV har med sitt forslag satt en bred strek over fosterets interesser fem måneder ut i svangerskapet. Det fortjener å bli møtt med massiv kritikk. Hvorfor partiet beveger seg helt på grensen av hva som forstås som moralsk akseptabelt, er en gåte. I tunnelsynet som har oppstått for å fjerne nemndene, har den grunnleggende respekten for livet forsvunnet ut i blindsonen. Det fortjener denne debatten ikke.

Hvis SV med sitt svært radikale abortvedtak med troverdighet skal unngå å krysse grensen for fosterets levedyktig, burde de foreslått at den endelige abortgrensen skal senkes. Nettopp det kan bli resultatet av partiets forslag.

Først publisert i Aftenposten 2. mai 2021