Publisert: 02.09.25 Skrevet av: Susanne Ward Ådlandsvik, Informasjonskonsulent
Hun ble bortvist fra 8. mars-markeringen i Bergen fordi hun er mot abort, men kvinnekamp og retten til liv trenger ikke være motsetninger, mener Sara Solheim (25).
Sola skinner over Bergen denne mai-dagen. Sjøforsvarets Musikkorps fyller Torgalmenningen med taktfaste toner, og turister på tidlig sommerferie får omvisning i den vakre Vestlands-byen av ivrige guider.
For to måneder siden sto Sara Solheim akkurat her, med en plakat i hendene. Det var 8. mars og stor markering på torget i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen. På plakaten hadde Sara et budskap som hun mente var i tråd med en kvinnedags-markering. Det var et bilde av et foster med følgende tekst under:
«Nei til kjønnsselektiv abort. Kvinners rettigheter starter i livmoren.»
– Jeg hadde ikke stått der lenge før en kvinne kom bort og sa at plakaten min ikke var godkjent på forhånd. Deretter kom en annen kvinne og sa at bud-skapet mitt ikke passet på en kvinnedag. Hun ba meg om å fjerne meg fra området, forteller Sara.
Trist og urettferdig
Det ble en uventet og vond opplevelse.
– Det føltes både trist og urettferdig at jeg og min mening ikke var velkommen. For meg er dette nettopp en kvinnesak – som handler om jentebarn som aldri får se dagens lys fordi de blir valgt bort på grunn av kjønn, sier hun, og peker på de mange tusen kjønnsselektive abortene som finner sted hvert år, spesielt i land som India og Kina.
– Å kjempe for kvinners rettigheter handler om å gi alle jenter muligheten til å leve og bestemme over sin egen fremtid. På kvinnedagen må det være rom for forskjellige meninger og for å få ulike saker som rammer jenter og kvinner, frem i lyset, mener hun.
Vissheten om at hun selv kunne vært en del av abortstatistikken, gjør Saras engasjement dypt personlig. (Foto:Mirjam Dorthea Hansen)
Kunne selv blitt abortert
At hun selv kunne vært en del av den dystre statistikken, gjør Saras engasjement til mer enn en prinsippsak. Det er dypt personlig.
På begynnelsen av 2000-tallet ble hun adoptert fra Kina til en familie i Norge.
– De første 18 månedene av livet mitt bodde jeg på barnehjem, men jeg har ingen minner fra denne tiden. Og jeg ble adoptert anonymt, så jeg vet ingenting om mine biologiske foreldre. Men det er stor sannsynlighet for at de vurderte abort. På den tiden gjaldt ettbarns-politikken, og mange kvinner opplevde abortpress. Når man bare kunne få ett barn, var det en gutt de fleste ville ha. Det er sønnen som skal forsørge foreldrene i alderdommen, mens en datter representerer utgifter, forklarer Sara.
Som å skru på en bryter
Vissheten om at hun selv kunne ha blitt abortert, bidro til at Sara som 15-åring ble abortmotstander fra den ene dagen til den andre.
– Det var som å skru på en bryter, forteller hun, og utdyper:
– Jeg hørte noen snakke om abort og skjønte ikke hva det innebar. Da jeg googlet det og forsto at det handler om å avslutte et begynnende menneskeliv – fikk jeg sjokk. Jeg trodde det var noe som hørte middelalderen til, og ikke noe man gjorde i en moderne velferdsstat, sier hun.
Et enda større sjokk fikk Sara da hun oppdaget at dette var noe de aller fleste mente burde være lovlig.
– Nesten alle jeg kjente, sa at abort er en menneskerettighet. Jeg kom i mange diskusjoner med klassekamerater, og stilte spørsmål ved hvorfor vi velger abort i et samfunn hvor vi har alle muligheter til å ta vare på både mor og barn, sier hun.
Hun forteller at enkelte klassekamerater og lærere i seksualundervisningen på videregående trodde abort var det samme som en angrepille. En form for prevensjon.
– Det viser hvor lite kunnskap som faktisk finnes. Seksualundervisningen i skolen må bli bedre. Vi må snakke mer om fosterutvikling, ikke bare prevensjon og samtykke. Og vi må tørre å si at fosteret har en egenverdi. Noen snakker fortsatt om at fosteret bare er en «celleklump». Men det er ingen tvil om at det er et menneske i utvikling. Alle organene er på plass tidlig i svangerskapet – fosteret skal bare vokse og modnes. En abort er alltid slutten på et liv, sier hun.
– Jeg har møtt enkelte som har sagt at de synes synd på meg fordi jeg er adoptert, men det er det ingen grunn til. Det er mye bedre å bli adoptert enn å ikke få leve, sier Sara. (Foto: Mirjam Dorthea Hansen)
Ateist og abortmotstander
Når Sara diskuterer abort-spørsmålet, tror mange at hun argumenterer utfra et kristent ståsted. Men det stemmer ikke.
– Jeg er ateist og mener at vi må bruke vitenskapelige og etiske argumenter mot abort, ikke religiøse argumenter. Abortspørsmålet handler om de mest grunnleggende menneskerettighetene, som retten til liv. Abort er uetisk fordi det fjerner barnets rett til selvbestemmelse over egen kropp, liv og fremtid. Med en abort vil barnet alltid dø uten samtykke, sier Sara.
Med utvidelsen av grensen for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18, er hun bekymret for at flere par velger kjønnsselektiv abort også i Norge.
– På ultralyd kan man se kjønnet til et foster fra uke 14. Når grensen for selvbestemmelse er satt til uke 18, er det stor risiko for at flere tar abort på grunnlag av kjønn, sier hun.
Holdningskampanjer
Hun lurer på hvorfor norske myndigheter ikke har kjørt holdningskampanjer mot abort.
– Vi blir stadig eksponert for kampanjer mot alkohol, tobakk og narkotika. Men ikke mot abort, til tross for at langt flere dør av abort enn av rusmidler, sier hun.
– At det årlig utføres rundt 12 000 aborter i Norge, som er verdens rikeste land og har verdens beste helsevesen og velferdsstat, er helt uforståelig. Vi er ett av de landene i verden med minst fattig-dom og nød, likevel er tallene så høye, påpeker Sara.
Hun har flere forslag til hva som kan gjøres for å redusere antall aborter.
– I tillegg til å jobbe med holdnings-endring til abort i seksualundervisningen, kan vi tilrettelegge bedre for adopsjon og åpne for nye familiestrukturer der barn har flere faste omsorgspersoner. I noen samfunn tar det en hel landsby å oppdra barn, og hvis flere bidrar, kan det gjøre barne-oppdragelsen lettere. Jeg mener også at det bør være obligatorisk for kvinner som ønsker abort at de får se barnet på ultralyd, sier hun.
Sara var 18 måneder gammel da hun ble adoptert fra Kina til en familie på Askøy utenfor Bergen. (Foto: Privat)
Trygg og god oppvekst
Sara har skrevet leserinnlegg mot abort og blitt intervjuet av Bergensavisen (BA) i forbindelse med at hun ble bortvist fra 8. mars-markeringen på Torgalmenningen. Hun har også vært aktiv i flere «Pro-Life» grupper på Facebook og er trofast støttespiller for Menneskeverd.
– Jeg har blant annet hatt bursdags-innsamling til inntekt for Menneskeverd, forteller hun.
Sara har blant annet studert kunsthistorie, likestillingshistorie og tegnspråk, og har matlaging, tegning og foto som hobbyer. Hun har hatt en trygg og god oppvekst på Askøy utenfor Bergen, og har alltid følt seg som en naturlig del av adoptivfamilien sin.
– Jeg har møtt enkelte som har sagt at de synes synd på meg fordi jeg er adoptert, men det er det ingen grunn til. Det er mye bedre å bli adoptert enn å ikke få leve, avslutter Sara.
Artikkelen er hentet fra medlemsbladet Vern om Livet nr. 3-2025