team1


Publisert: 31.07.18  Skrevet av: Karianne Schandy Dinessen, Undervisningsansvarlig  Foto: iStock illustrasjoner

73 Delinger

Jeg finner det veldig utfordrende at det skal være opp til hver enkelt gravide kvinne å definere et menneskeliv, skriver Karianne Schandy Dinessen, undervisningsansvarlig i Menneskeverd. 

Debattredaktør i Morgenbladet, Marit K. Slotnæs, stilte nylig spørsmål til hvorvidt kvinners selvbestemmelse er reell i møte med et uønsket svangerskap. Ironien i vår valgkultur er at den svært ofte fremmer et mindre reelt valg enn det man i utgangspunktet skulle tro. I tillegg kan man spørre seg om valgfriheten vår i møte med et påbegynt liv er et gode når det blir opp til den enkelte kvinne å avgjøre dette livets moralske status.

«Å kunne velge» er blitt en svært viktig verdi i Norge på lik linje med Vesten for øvrig. I dagens demokratiske samfunn ser valgene våre ut til å danne grunnlaget for moralsk forpliktelse. Den franske samfunnsviteren Pierre Manent definerte viktigheten av valget for vårt moralske kompass: «Intet individ har forpliktelser overfor det man ikke har samtykket til». Kanskje fungerer dette bra i forretningslivet, men kan prinsippet overføres til andre sammenhenger og relasjoner? Valg vi gjør tenderer å følge prinsippene for lyst og trygghet. Dersom forpliktelse skal baseres på valg i en slik kultur, opplever vi kun forpliktelse når det er snakk om noe vi allerede ønsker.

Er det denne måten å tenke på som har gjort seg gjeldende når vi diskuterer reproduksjon, svangerskap og barn? De fleste mener vi har en moralsk forpliktelse overfor våre barn, men dersom et barn blir til ved «et uhell» i stedet for å være resultatet av et valg, mener et stort flertall av norske kvinner at man frem til 12. uke av svangerskapet ikke har den samme forpliktelsen til å beskytte barnet i magen. Vi er altså kun forpliktet når vi ønsker å være det. Men skaper vi et godt samfunn dersom hver enkelt står fritt til å velge sine relasjoner og forpliktelser? Og hvordan skal vi for eksempel snakke med barna våre om dette? De kommer jo inn i denne verden uten selv å ha valgt sine foreldre, sine klassekamerater eller søsken. Hvilke forpliktelser skal vi kommunisere at de har?

Ironien i en slik kultur er at den svært ofte fremmer et mindre reelt valg enn det man i utgangspunktet skulle tro. Når man i dag foretar et valg, er det hevet over enhver tvil at det er den enkeltes subjektive opplevelse som er avgjørende. Utfordringen knyttet til abortavgjørelsen er at denne svært ofte tas på bakgrunn av frykt og usikkerhet. Frykt for å miste muligheter i studiet og på arbeidsplassen. Frykt for å få det trangt økonomisk. Frykt for at man vil bli sviktet av barnefar, øvrig familie og/eller venner. En kultur som ikke bare verdsetter viljen, men også intellektet – med andre ord hele mennesket – vil være en kultur som aktivt bistår en gravid kvinne i krise. På hvilken måte? Jo, ved å hjelpe henne til å se muligheter i situasjonen og bidra til at hun får den hjelpen hun opplever å ha behov for.

En ny forskningsrapport fra Kjelsvik (2018) viser at kvinner som er usikre på om de skal ta abort ofte savner samtaleveiledning og støtte i et valg de ofte har dårlig tid til å fatte. Det finnes flere gode tiltak som kan bøte på disse utfordringene. Vi bør standardisere samtaletilbudet for kvinner som blir uplanlagt gravide og jobbe for et økt kompetanseløft hos helsepersonell. Et annet viktig moment er å sørge for å øke stønaden til kvinner som ikke har opparbeidet seg rett til foreldrepenger. I dag mottar disse kvinnene en brøkdel av det sine medsøstre i fast arbeid får. Anne Eskild, professor ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo skrev i Aftenposten 6. juni om kvinners tap av inntekt og pensjon dersom de ikke har fullt lønnsarbeid og stilte følgende treffende spørsmål: «Er det er rart at over halvparten av kvinnene som begjærer abort, er kvinner som alt har barn?»

Valgfrihet er viktig. Men trumfer denne verdien virkelig alt? Enhver har rett til og bør søke sine egne svar på livets store spørsmål, men å si at det er opp til enhver å definere hva som er et menneskeliv med dets tilhørende rettigheter, er å gå langt utover retten til religiøs frihet – spesielt med tanke på at teknologien har gjort det mulig å observere det som faktisk skjer inne i livmoren. Erika Bachiochi (feminist, katolikk, forfatter og foredragsholder) eksemplifiserer dette poenget med å vise til at det tidligere var opp til enhver amerikaner selv å avgjøre om de så på de med mørkere hud som mennesker som skal vises respekt eller ikke. Det er tankevekkende – og heldigvis avleggs tankegods i dag.

Med andre ord er spørsmålet om hva som definerer en person er et altfor alvorlig og grunnleggende spørsmål til at vi kan la dette være opp til hver enkelt å avgjøre. Filosofen Peter Singer som besøkte Norge i fjor høst, viser konkret hvordan en slik tenkning kan få fatale konsekvenser da han hevder at barn under to år eller mennesker med alvorlig psykisk utviklingshemning ikke er personer med menneskelig moralsk status. En smart hund kan derimot betegnes som en person.

Jeg er veldig takknemlig for å leve i et land der valgfrihet er en viktig verdi. Menat det skal være opp til hver enkelt å definere et menneskeliv, slik det i praksis er for gravide kvinner i dag, finner jeg veldig utfordrende. Ikke minst er det problematisk om dette avgjøres på bakgrunn av det kaoset av følelser som ofte dukker opp om man er blitt uønsket gravid. Selvbestemmelsen er ikke alltid reell. Jeg ønsker ikke å være en som sier hva andre skal gjøre, men jeg ønsker meg et samfunn der mine medborgere ser på fosteret, ikke som et potensielt menneske, men som et menneske med potensial. Og at dette spirende menneskelivet trumfer valgfriheten.

Denne kronikken sto først på trykk i Morgenbladet 3. juli 2018. 

 

73 Delinger