team1


Publisert: 23.10.13  Skrevet av: Maria Victoria Kjølstad Aanje, Kommunikasjonsrådgiver i Menneskeverd

Menneskeverd arrangerte tirsdag, 22. oktober samtalekveld om verdighet ved livets siste fase på Litteraturhuset. Hvordan møter vi syke og eldre? Hvordan vil vi selv bli møtt når vi er hjelpetrengende? Hva kan gjøre dødsprosessen verdig eller uverdig? Det ble en vellykket samtalekveld med verdighet i sentrum.

Tekst: Maria Victoria K. Aanje  Foto: Tina Rensel

Godt oppmøte

I overkant av 80 interesserte dukket opp på arrangementet. – Det var en så god og avslappende atmosfære, så nært, ærlig og sårbart, sier generalsekretær i Menneskeverd, Liv Kjersti S. Thoresen.

Arrangementet ble åpnet av generalsekretæren selv med ord om verdi og verdighet. – Den iboende verdien er begrunnet med en kvalitet som er naturgitt og som er iboende i vår natur. Det gjelder alle mennesker, den er konstant, endrer seg ikke i takt med livets prøvelser, og ebber ikke ut når livet når sine siste faser. Men verdighet er kanskje mer diskutabelt – for dette beror på en subjektiv opplevelse. Min opplevelse av verdighet oppstår i et forhold med en annen person, sa Thoresen innledningsvis og satte tonen for en verdig samtale og døden, smerte og sårbarhet.

Liv Kjersti S. Thoresen loset de 80 fremmøtte gjennom kveldens bidrag.

Liv Kjersti S. Thoresen loset de 80 fremmøtte gjennom kvelden.

De personlige og sårbare historiene

Kvelden forsatte med innledningsord fra hver av paneldeltakerne, der hvert innlegg var preget av personlige opplevelser med død i nær familie og erindringer om hvordan man håndterte den smertefulle prosessen ved å miste en kjær. Det ble et nært møte med fem personer med ulike tanker og refleksjoner rundt håp, avmakt og å være svake sammen.

– Verdighet er et av de vakreste ordene vi har, sa teaterregissør, Line Rosvoll i sin innledning.  Overlege og daglig leder av Verdighetssenteret i Bergen, Stein Husebø tilveiebrakte innsikt rundt det tabubelagte temaet: – Vi har tatt livet av døden, ved å flytte den inn på institusjon, sa han og viste videre til andre europeiske land som på en helt annen måte implementerer døden ved å ha sine gamle og syke hos seg. – Den siste fasen kan bli en rik del av selve livet, hvis man legger forholdene til rette, la Husebø til. Hjemmedød var også noe leder av Fransiskushjelpen, Øyunn Granerud satte fokus på. – En dansk undersøkelse viser at 80 prosent ønsker å dø hjemme. Man vil bli møtt som det mennesket man er, og dette er oftere lettere i sitt eget hjem. Det representerer det trygge, kjente, normale og forutsigbare i en uforutsigbar tid, sa Granerud.

Konstruktiv samtale

Marie Aakre ledet den påfølgende panelsamtalen foran et beveget publikum og oppsummerte kvelden med en oppfordring til at både politikere, helsepersonell og enkeltpersoner må snakke mer om verdighet og handle aktivt. – Vi trenger prioriteringshandlekraft. Det kan ikke være slik at helsepersonell lever i en konflikt med sin profesjonsetikk, for det tilfellet i dag, avsluttet Aakre. Samtlige paneldeltakere var også enige om at vi trenger en frivillighetsdugnad. Skal vi klare å møte eldre og syke med verdighet inn i fremtiden, kan ikke byrden alene ligge på helsepersonellet.

Paneldeltakerne fra venstre: Marie Aakre, Line Rosvoll, Øyunn Graneru, Stein Husebø og Svein Bjarte Mangersnes.

Paneldeltakerne fra venstre: Marie Aakre, Line Rosvoll, Øyunn Granerud, Stein Husebø og Svein Bjarte Mangersnes.

 

Tanker om kvelden

Etter at arrangementet var ved veis ende ble det tid til å reflektere over kveldens betydning. Line Rosvoll kommenterte det slik: – Hver og en av oss vil være fylt av dette og få hjelp og støtte til å gå videre. Det har vært en praktisk verktøykasse opplever jeg, og jeg vil tro at de fleste har hatt en eller annen innsikt. Jeg opplever at jeg stått i en slags innsiktsdusj i to timer, så nå gjelder det å riste litt på hodet og tenke. Jeg kunne vært på graven og grått i dag fordi det er eksakt fire år siden søsteren min døde. På en annen side tenker jeg at dette kanskje var det mest livgivende jeg kunne gjort i dag?

For sykehusprest ved Lovisenberg, Svein Bjarte Mangersnes bidro arrangementet til at vi ikke legger lokk på samtalen om livets sårbare faser. – Det er viktig å sørge for at slike samtaler ikke stilner. Vi må hele tiden holde denne dialogen i gang. Hva er et menneske? Hva er det som fyller livet med mening og verdi? Vi må ikke bli fornøyde med de materielle tingene slik at vi reduserer oss selv og livets mål til å handle om suksess og fremgang. Det må være plass til en fortelling om det menneskelige – ja, både det å være avhengig og det å være syk og lide. Det bør bli en del av det som vi tenker at mennesket er. Hvis vi ikke klarer å snakke sant om mennesket, så vil vi aldri noen gang kunne lande i det og bli tilfreds. Det å være dødelig, er en helt nødvendig ramme rundt hva livet handler om. Det må vi aldri glemme. Ikke fordi vi skal tenke på døden hele tiden – det er ikke mulig og det er ikke sunt, men vi skal aldri glemme at vi er her med et skjørt liv. Derfor synes jeg det er veldig flott å få være med på å delta i den samtalen, kanskje også legge noen premisser for den?

 

33 Delinger