team1


Publisert: 25.10.13  Skrevet av: Maria Victoria Kjølstad Aanje, Kommunikasjonsrådgiver i Menneskeverd

Liv Kjersti S. Thoresens masteravhandling i Verdibasert ledelse ved Diakonhjemmet Høgskole, har undersøkt fastlegers praksis i møte med informasjons- og veiledningsplikten i abortloven.

Last ned masteravhandingen (vår 2013) i sin helhet her

Hovedproblemstilling og forskningsspørsmål

  • Hvordan overholdes informasjons- og veiledningsplikten i abortloven i legens møte med kvinner som vurderer abort?

Denne operasjonaliseres videre i tre følgende forskningsspørsmål:

  • Hva er det rettslige kravet til hva slags informasjon og veiledning legen skal gi?
  • Hvordan blir informasjons- og veiledningsplikten praktisert av leger?
  • I hvilken grad samsvarer praksis med lov?

Nyansert analyse av lov og praksis

For å svare på problemstillingen har forskeren brukt to metoder. Lovkravet til informasjon og veiledning har blitt kartlagt ved hjelp av juridisk metode. Praksis er undersøkt ved å intervjue seks fastleger.

Analysen av rettsreglene viser at informasjons- og veiledningsplikt i abortloven i hovedsak inneholder følgende elementer: Legen skal gi kvinnen informasjon om abortinngrepets art og medisinske virkninger. Legen skal gi tilbud om informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby kvinnen. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.

Det er stor variasjon på hvordan informantene praktiserer informasjons- og veiledningsplikten. Det går et skille mellom de som gjør en grundig jobb og oppfyller lovkravet og de som gjennomgående ikke oppfyller lovkravet. Undersøkelsen viser at det i hovedsak er to ulike fremgangsmåter legene praktiserer. «Kommunikatøren» bruker god tid på konsultasjonen og går inn i kvinnens valgsituasjon. «Ekspeditøren» er rask og effektiv, gir knapp informasjon og bruker ikke tid på veiledning. Flere leger oppfordret kvinnen til «tenketid», slik at hun kan ta et veloverveid valg. Det virker ellers tilfeldig hvor god informasjon og veiledning kvinnene får.

Ingen av informantene bruker helsemyndighetenes informasjonsbrosjyrer. Denne brosjyreaversjonen viser at informantene ikke følger helsemyndighetens anbefalinger og at dette ikke har blitt en innarbeidet standard slik intensjonen var.

Studien har avdekket et behov for styrket dialog mellom fastlegen og helsemyndighetene.

Som et første skritt på veien kan derfor følgende tiltak antydes som viktige: