team1


Publisert: 19.11.13  Skrevet av: Maria Victoria Kjølstad Aanje, Kommunikasjonsrådgiver i Menneskeverd

Tekst: Kjerstin Lianes    Foto: Jonathan Ekström

Å holde en nyfødt baby i armene er ren lykke. En liten gutt, så perfekt og vakker! Stryke fingeren forsiktig over det myke kinnet og kikke inn i de dype øynene.En liten hånd som holder fast. Jeg kunne ikke sove den første natten med Caspian – jeg var for lykkelig tror jeg! Baby nummer to og en avslappet mamma som ikke fryktet det som skulle komme, men som gledet seg til å nyte et helt liv med en ny liten skatt. Det å krasje kan bety døden, men jeg visste ikke en gang at jeg var i fritt fall før jeg traff bakken så hardt, så brutalt.

Det begynte veldig forsiktig med noen små rykninger. Dette er ikke normalt tenkte jeg, men ammet videre. Nyfødte babyer gjør så mye rart, sa de, men vi skal sende dere til Kristiansand og barneavdelingen der. En to døgn gammel gutt og en fortvilet mamma, som plutselig skjønner i hjertet at dette ikke vil gå over av seg selv. Og når legen lukker dørene og sikrer en privat samtale – da vet vi det. Uker på sykehuset, en liten kropp som må gjennom utallige prøver og sterk medisinering.

Det som døde var den ubevisste drømmen om et normalt liv, hva enn det er. Det som likevel overlevde sterkt og klart var håpet og troen på en Gud som aldri svikter uansett. Det å sitte midt i en storm, se de høye, skremmende bølgene og kjenne den kalde vinden, men likevel være beskyttet, det er en gave. Caspian er også en gave. Født med så sjeldne kromosomavvik at det ikke finnes noen registrerte tilfeller i hele verden av det samme. Han har epilepsi, er multihandikapet, hjerneskadet, i praksis blind, omtrent som en tre måneder gammel baby i en alder av tre år, skriver legene. Men det er jo ikke Caspian. Det er bare noen merkelapper som hjelper oss å forstå. Han er en liten bit av himmelen, den mykeste huden og den varmeste latteren. En liten hånd som fortsatt holder fast. Overgitt og sårbar. Uendelig verdifull.

– Kjerstin

9 Delinger