Fordi dagens lov representerer et overgrep mot fosteret, vil loven før eller senere bli endret.

Av: Ola Didrik Saugstad – Lege og professor i medisin ved Universitetet i Oslo.

Abortkampen i 1970-årene dreide seg ikke først og fremst om kvinnen eller en legenemnd skulle bestemme i abortspørsmålet. Det dreide seg om samfunnet skulle sette et vern eller ikke for fosteret. Berit Aalborg tar derfor feil når hun i sin kommentar i Vårt Land 5. april skriver om effekten av loven om selvbestemt abort fra 1978 var at «I det praktiske liv ble forskjellen at avgjørelsen ble flyttet fra nemndene til kvinnen selv. Abortene var likevel de samme».

Det ser ut til at også KrFs Olaug Bollestad mener noe av det samme når hun hevder at i valget mellom at kvinnen eller legene skal bestemme, bør avgjørelsen ligge hos kvinnen. Nå har vel aldri legene bestemt, men de forvaltet et mandat på vegne av samfunnet. Likevel er nok de fleste av oss enige i at legenemndene fungerte svært dårlig fordi de etablerte svært forskjellig praksis rundt omkring i landet, med store ulikheter i innvilgelsen. Nemndene var uten tvil svært uheldige for kvinner som var i en vanskelig situasjon.

«Celleklump». Nettopp dette ble da også brukt som et hovedargument mot den daværende abortloven. Abortforkjemperne på 1970-tallet argumenterte videre for at fosteret er en celleklump, og at «strikkepinnepraksis» og «bakgårdsaborter» førte til sykdom og død hos kvinner. Begge deler var usakelige argumenter, selv 40 år tilbake. Det er derfor interessant at Aalborg bruker det siste argumentet når hun henviser til at 5.000 kvinner dør i Brasil på grunn av ulovlige aborter. Som om det skulle være relevant for den norske situasjonen.

Abortdebatten på 1970-tallet dreide seg, slik jeg ser det, primært om fosteret skal ha vern fra samfunnet eller ikke. Og det er det abortdebatten i dag bør dreie seg om. Det som først og fremst er galt med dagens abortlov er lovens mangel på vern og mangel på forståelse av at abort dreier seg om en nødvergesituasjon mellom kvinnen og fosteret. Det fundamentale skillet i 1970-årenes abortdebatt var uenighet i dette spørsmålet.

En bedre lov med en avveining mellom kvinnens og fosterets rettigheter, ville gjort det lettere å sette grenser for det svært mange ser på som en uheldig praksis, for eksempel at det skal være lov til å fjerne en av to friske tvillingfostre, eller muligheten til å fjerne et foster som har et kjønn som ikke er ønsket. Les resten av artikkelen fra Verdidebatt her

190 Delinger