For å være sikker på at vi ikke aborterer levedyktige fostre, må øvre grense settes til 21 uker, ikke 22 slik departementet foreslår.
Tekst: Liv Kjersti S. Thoresen – generalsekretær i Menneskeverd
For et par år siden varslet helsepersonell ved flere fødeavdelinger om ulovlige sene aborter der barna viste livstegn i opptil flere timer. Derfor foregår det nå en høring som presiserer en absolutt grense for senabort ved levedyktighet. Det fremlagte endringsforslaget med høringsfrist 1. oktober tar utgangspunkt i at et foster skal antas å være levedyktig etter utgangen av 22. svangerskapsuke (21 uker +6 dager). Selv om grensen presiseres, er forskriften likevel ikke helt vanntett. Vi vil påpeke to momenter.
Store framsteg
En uavhengig ekspertgruppe har på oppdrag for Helse- og omsorgsdepartementet, laget en rapport om praksis rundt svangerskapsavbrudd etter 18. svangerskapsuke. Bioetiker Reidar Pedersen fremla her forslag om at grensen for levedyktighet bør gå ved 21 uker. Bakgrunnen for forslaget hans var at internasjonale studier viste til en god overlevelsesprosent ved 22 uker med overlevelsesrater fra 30 til 80 prosent. Behandlingen av ekstremt premature (for tidlig fødte) barn internasjonalt har gjort store framsteg. Vi kan ikke lukke øynene for denne utviklingen og fastsette grenser etter kun nåværende norsk praksis.
Usikker termin
Et tilleggsmoment var at levedyktighet kompliseres ved at feilmarginene kan være store når man fastsetter fosterets alder. Et foster som anslås til å være rett ved aldersgrensen, kan i virkeligheten være 1-2 uker eldre eller yngre. Dersom man ønsker å være sikker på ikke å abortere levedyktige fostre, som må være intensjonen til den nye forskriften, må man derfor ta hensyn til at det kan være en viss avstand mellom tidsgrensen for abort og den fosteralderen der fosteret kan overleve.
Menneskeverd stiller seg undrende til at departementet ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til feilmarginene og mener at den øvre grensen bør være 20 uker pluss 6 dager.
‘Uforenlig med liv’
I dag pågår det en debatt i fagmiljøer om hvilke tilstander som skal regnes som «uforenlig med liv». Oppgitte yttergrense for senabort oppheves dersom fosteret har en slik tilstand. I praksis betyr dette at man åpner for abort frem til fødsel. Den nye forskriften er intet unntak. Tilstander som har hatt tradisjon for å få denne merkelappen, har vært og er trisomi 13 og 18, til tross for at flere har tatt til orde for at barna deres lever gode liv med disse diagnosene.
Det er bemerkelsesverdig at dette ikke tas på alvor og at man plasserer barn med lik diagnose i samme kategori, til tross for at man vet at det er store individuelle forskjeller. Ettersom dette gjelder liv og død, er det svært alvorlig om barnet blir klassifisert som «ikke forenlig med liv» når det kan ha sjanse for å leve et godt liv. Det foreligger en fortolkningspraksis for at også trisomi 21, Downs syndrom, regnes som en så alvorlig sykdom at den noen ganger klasses som «uforenlig med liv». På bakgrunn av dette mener vi at begrepet må tolkes svært restriktivt.
De siste årene har flere foreldre stilt seg fram i offentligheten og fortalt sine historier om at de måtte forsvare for legene at de ville bære fram sine syke barn. Måten disse foreldrene er møtt på er kritikkverdig.
Dette debattinnlegget ble publisert i Vårt Land, 1. oktober.