VG har fulgt den kreftsyke kvinnen Brittany Maynards kamp for retten til selv å avslutte eget liv.

Lederartikkel – VG, fredag 7. november 2014

Parallelt med medieomtalen 29-åringen selv initierte, har det gått en løpende debatt om dødshjelp. Noen synes å mene at VG ved å omtale den unge kvinnens skjebne, aktivt har tatt til orde for å legalisere assistert selvmord. Det har vi ikke.

VG har tvert imot ved hver korsvei dette er blitt tatt opp argumentert prinsipielt imot. Dette gjelder både eutanasi – den form for aktiv dødshjelp som innebærer at legen gir pasienten en dødbringende injeksjon – og legeassistert selvdrap, der pasienten får resept på en dødbringende dose medisin som vedkommende selv inntar.

Vi mener at det ikke kan være statens oppgave å avslutte et menneskes liv. Samtidig forstår vi at det kan finnes situasjoner der noen ønsker å dø før tiden, og at noen som står en nær kan være villig til å bistå. Det kan til og med være omstendigheter som gjør at slik medlidenhet vanskelig kan kritiseres. Det må likevel aldri bli lovlig.

I Straffelovens § 235 heter det at dersom noen har «af Medlidenhed berøvet en haabløs syg Livet eller medvirket hertil, kan Straffen nedsættes under det ellers bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.» Det fremgår altså at samtykke virker formildende, men at medlidenhetsdrap likevel skal straffes. Dette mener vi er riktig.

Å åpne opp for at aktiv dødshjelp skal bli tillatt, er problematisk: Hvem skal gi dødshjelp? Hvordan kan man vite sikkert hva pasienten virkelig ønsker? Og ikke minst: Hva gjør en slik lovendring med de tusener av mennesker som lider av en livstruende eller uhelbredelig sykdom? Vil det forventes av dem at de skal ta et slikt skritt?

Aktiv dødshjelp er noe helt annet enn passiv dødshjelp. Med passiv dødshjelp lar man naturen gå sin gang; man avslutter behandling eller tilføring av næring som forlenger et liv som ellers ville tatt slutt. På samme måte er det stor forskjell på smertelindring mot livets slutt, og det å gi medisin som skal føre til avslutning av livet.

Lover setter standarder for rett og galt. Det ligger innbakt i hele vårt lovverk og i hele vår kultur at du ikke skal ta liv. Vi kan ikke ha lover som anerkjenner drap, ikke en gang i det godes tjeneste. Dersom staten, samfunnet, skal vurdere når et liv ikke lenger er verdt å leve, er vi på ville veier.