team1


Publisert: 08.03.19  Skrevet av: Maria Elisabeth Selbekk, Informasjonsansvarlig  Foto:

Det sier noe om Norge at det å kunne ta livet av en tvilling er blitt en kampsak.

Denne kronikken sto først på trykk på NRK Ytring

På kvinnedagen 8. mars vil tusenvis av norske kvinner gå i gatene fordi de er rasende på regjeringens foreslåtte forbud mot tvillingabort. Denne gangen vil de marsjere for å kunne ta abort fram til 18. svangerskapsuke.
Hvorfor kaller de dette for kvinnekamp?

Dagens kvinnekamp er tilsynelatende å gå i tog under paroler for tester som faktisk kan føre til sortering på jentefostre også i Norge.

Henger fast i 1970-tallet
Kvinner anno 2019 har mye å takke de kvinnene som har gått foran oss. Mange framskritt som vi i Norge tar for gitt, må kvinner andre steder i verden kjempe en hard kamp for.

Men som kvinne reagerer jeg på at det er en allmenn oppfatning at retten til abort og en stadig utvidelse av abortloven er en naturlig kvinnesak.

Midt under abortdebatten i høst gikk tusener av norske kvinner i tog med krav om ikke å røre abortloven. Denne uken vil kvinner over hele Norge gå i 8. mars-tog under hovedparolen: «Forsvar selvbestemt abort – fjern nemndene», altså å utvide den abortloven de ropte for å bevare i november.

Dagens kvinnekamp henger fast i 1970-tallets paroler og datidens kunnskap. I dag vet vi mer enn noen gang om fosterets utvikling, belastninger ved senabort og hvilke konsekvenser aborter har for kvinner verden over.

Én ting er å kalle abort det minste av to onder. Noe annet er å rope høyt for å fortsette å kunne ta livet av en frisk tvilling eller ha fri abort fram til nesten halvgått svangerskap.

Jentefostre aborteres bort
For er det noe som går utover kvinner på verdensbasis, så er det sorteringen av jentefostre i land som India, Sør-Korea og Kina.

Titalls millioner jentefostre har blitt abortert vekk de siste årene – fordi de var nettopp jenter.

Abortrettigheter som kvinner i Norge roper høyt for, går samtidig ut over ufødte jenter i andre land. Er det noe som ville vært en viktig kvinnekamp, så er det å stå opp mot denne urettferdigheten.

Men dagens kvinnekamp er tilsynelatende å gå i tog under paroler for tester som faktisk kan føre til sortering på jentefostre også i Norge. «Ja til NIPT-testen og fosterdiagnostikk» vil i praksis bety å tillate en test for alle norske kvinner som potensielt kan opplyse om kjønn lenge før den ønskede abortgrensen på 18 uker, som det også marsjeres for på kvinnedagen.

I desember 2018 ble det åpnet for at gravide norske kvinner over 38 år og gravide i risikogrupper kan ta NIPT-testen.

Dersom man åpner opp for abort fram til uke 18, og alle gravide blir tilbudt NIPT-testen, så vil man i ganske nær fremtid kunne sitte på informasjon om fosterets kjønn før utgangen av uke 18.

Da vil man hypotetisk kunne sortere fostre avhengig av kjønn.

Abortrettigheter kvinner her i Norge roper høyt for, går samtidig ut over ufødte jenter i andre land.

Ikke bare en celleklump
På 1970-tallet trodde man at fosteret bare var en celleklump som man kunne fjerne på lik linje med andre deler av ens egen kropp. I dag anerkjenner vi at det er snakk om et spirende menneskeliv og at abort faktisk innebærer å ta livet av et menneske.

Men når kvinner går i tog for å utvide retten til å ta abort, i stedet for å anerkjenne de store etiske utfordringene inngrepet innebærer, er det mange som reagerer med meg.

For én ting er å kalle abort det minste av to onder; noe annet er å rope høyt for å fortsette å kunne ta livet av en frisk tvilling eller ha fri abort fram til nesten halvgått svangerskap.

I stedet for å gå under gamle paroler som «aldri mer strikkepinner» og «ligg unna livmoren min», er det helt andre kvinnesaker som er av mye større betydning i dag. Nå som vi vet hva et foster er og også hva en abort er, ville det vært mer tidsriktig å kjempe for disse guttene og jentenes rett til liv.

Så fort vi nevner at vi ønsker et økt rettsvern for barnet i mors mage, blir vi stemplet som kvinnehatere.

«Kvinnehatere»
Å debattere abort er selvfølgelig ikke bare enkelt. Men så fort vi nevner at vi ønsker et økt rettsvern for barnet i mors mage, blir vi stemplet som kvinnehatere. Mareritthistoriene kommer opp om kvinner som dør på grunn av manglende tilgang på abort.

Ingen kvinner skal dø under barsel, men det er heller ikke den store utfordringen i Norge. 82.6 prosent av norske kvinner som tar abort i dag, gjør det før 9. uke, uten å oppgi årsak, ifølge Medisinsk fødselsregister.

Det er derfor nærliggende å anta at årsakene til abort ikke er sykdom hos fosteret, men heller at det ikke passer å få barn på grunn av mors jobb- eller studiesituasjon, relasjonen til barnefaren eller økonomiske årsaker. Derfor jobber vi i organisasjonen Menneskeverd for ulike tiltak for at kvinner skal slippe å ta abort og heller se de mulighetene som finnes ved å bære fram barnet.

For noen kvinner er økonomi en viktig faktor som gjør at de tar abort. Det kan enkelt løses ved at politikerne prioriterer høyere både engangsstøtten og foreldrepermisjon. Målet må jo være at færrest mulig kvinner skal se på abort som en mulig løsning. Men dessverre virker det ikke slik.

Abort innebærer faktisk å ta livet av et menneske.

Mange av årets paroler i 8. mars-toget er viktige kvinnesaker. Men hvorfor skal en utvidelse av abortloven være hovedsak? Hvorfor er det blitt slik at det å kunne ta livet av en tvilling er blitt en kvinnesak? Eller at det er verdt å gå i tog for fri abort så lenge som mulig?

Jeg etterlyser en mer moderne kvinnesakskamp hvor man tar innover seg dagens kunnskap om livet i mors mage og konsekvensene aborter har for jenter verden over.