team1


Publisert: 12.03.19  Skrevet av: Maria Victoria Kjølstad Aanje, Kommunikasjonsrådgiver i Menneskeverd  Foto: John Looy

Strikkepinner med blod, en svart livmor som viser finger. Mer orket jeg ikke å se da jeg så demonstrasjonen foran Stortinget den 17. november i fjor høst. Jeg husker jeg tenkte: Er det virkelig slik kvinner i dag ønsker å mobilisere og drive seriøs informasjonsvirksomhet? Hvorfor skal vi som kvinner dra oss selv etter håret og tilbake til 70-tallet, og fremme skremselspropaganda som ikke har rot i den virkeligheten vi i dag befinner oss i? Vi er kommet så mye lengre i dag når det gjelder samtalen om reproduksjon, tilgang til prevensjon, offentlige tiltak og støtteordninger, kvinnens posisjon og likestilling. Heldigvis. Kan vi ikke starte og fortsette samtalen og debatten i tidsriktige omgivelser? En debatt om abort krever at begge parter faktisk befinner seg i 2019.

La oss innrømme det. Det har aldri vært bedre å være kvinne enn i dag. Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder oppfølging i svangerskapet, tilgang til (subsidiert) langtidsvirkende prevensjon, og offentlige støttetiltak for kvinner som opplever både sosiale og økonomiske utfordringer i forbindelse med graviditet. De siste par årene har vi også hatt en storstilt mobilisering og utbredelse av kampanjen #metoo som har fått kvinner til å ta bladet fra munnen og avsløre seksuell trakassering og misbruk. Den underdanige kvinnen er mer og mer blitt visket ut av narrativet om det elitistiske samfunnet der mannen alene hersker og bestemmer.

Retorisk har kvinnekamp og abortkamp gått side om side siden 70-tallet. Forkjempere har argumentert for at samfunnet trenger tilgang til abort for å fremme reell frihet for kvinner. Det finnes ingen omvei eller utvei. Tar man bort tilgangen til abort, fjerner man også kvinnens mulighet for likestilling. I 2019 vil jeg tørre å påstå at dette er en feilslutning. Kvinner i dag bestemmer over sin egen kropp og har også full mulighet og tilgang til å planlegge egen graviditet og slik hindre uønskede svangerskap. Vi kvinner er i stor grad velinformerte og har stor beslutningskapasitet i møte med vår ektemann, partner eller kjæreste når det gjelder seksualitet og familieplanlegging.

Et samfunn med tilgang til legal abort er ikke et bedre samfunn enn et uten denne offentlige muligheten. Et godt samfunn ivaretar både mor og barn, og er et samfunn der abort er overflødig. I alle andre segmenter av samfunnet jobber man mot en null-visjon, og man opprettholder dette som sitt høyeste ønske og mål selv om man til tider opplever visjonen som en utopi. Forebygging av trafikkskader og antall tapte liv i trafikken er et godt eksempel. Ja, det er utopi å forhindre alle trafikkulykker, men det er likevel det ærbare målet man strekker seg etter i jobben for økt trafikksikkerhet i Norge. Kan vi ikke skifte fokuset i denne retningen også på området abort?

Vi som ønsker å løfte frem fosterets stemme og sak er ikke kvinnefiendtlige eller bakstreverske, men opplyste kvinner som ønsker å stanse urettferdig behandling av spirende liv med eget DNA og bankende hjerte. Ettersom vi i dag har tilgang til mye og detaljert informasjon om fosterets utvikling, tvinger dette oss til å ta dette naturlige standpunktet. Å jobbe for et økt rettsvern av barnet i mors mage er nødvendig og en naturlig konsekvens av kunnskapen og godene vi i dag besitter. I 2019 bør ikke narrativet og enden på visa være at man neglisjerer kvinners stilling og sak selv om man står opp for barnet i mors liv. Kan vi ikke sammen strekke oss mot målet om å verne om begge, og fremtidig marsjere for liten og stor kvinne?

Publisert på Nye Meninger, Dagsavisen, 8. mars 2019.