Hvorfor utvide abortloven, SV?

SV-kvinnenes forslag om å utvide selvbestemmelsen i abortloven til uke 20-22 er helt uhørt. Ingen kvinner ønsker i utgangspunktet å ta abort sent i svangerskapet, så hvorfor utvide abortloven da?

Mange er opprørte for det som ofte blir omtalt som «en historisk innstramming av abortloven» da det i 2019 ble bestemt at flerlingabort nå må nemndbehandles. Etter vår mening er det bare rett og rimelig at aborter som av medisinsk-tekniske årsaker som oftest utføres etter uke 12 må nemndbehandles, i tråd med norsk abortlov. Nemndbehandling etter uke 12 bidrar til økt rettsvern for det ufødte barnet ettersom svangerskapet skrider frem. Men etter fjorårets store abortdebatter reagerer nå SV med å fremme forslag om å fjerne nemndene og at kvinner nå bør kunne «ta abort helt til det ikke lenger er mulig å ta abort», som Kari Elisabeth Kaski sa til Klassekampen 11. januar, og som Eli Aaby i kvinnepolitisk lag i Rødt også skriver at de støtter (Klassekampen 16. januar).

Med dagens medisinske teknologi kan barn som er født i uke 23 overleve, og det er naturlig å anta at denne grensen vil synke ytterligere med årene og teknologiens muligheter. Helsepersonell kan i praksis ende opp med å sette inn alle ressurser på å redde et barn i uke 23 på det ene rommet, og abortere et annet jevngammelt barn på et annet rom. SV-kvinnenes forslag er med andre ord horribelt.

I uke 20 er svangerskapet kommet halvveis, og det kan vises at man bærer på et barn. Det er naturlig å anta at ingen kvinner ønsker å utføre aborter så sent i svangerskapet, blant annet fordi det er en stor belastning. Ønsker man å ta abort, så tar man den som oftest så tidlig som mulig. Ved en senabort er man nødt til å sette i gang fødselen og føde barnet dødt. Fødselen kan være svært smertefull for mor, og det er ingen tvil om at det er knyttet stor psykisk belastning til en slik prosess selv om man i utgangspunktet ikke vil beholde barnet. Det er sterkt problematisk om samfunnet legger et slikt ansvar over på kvinnen alene, slik det blir ved å fjerne nemndene. Kvinnen blir overlatt til seg selv og blir stående alene med valget og påkjenningen ved en slik prosess. Kanskje vi i stede burde ha som mål å gjøre noe med dagens nemdsystem? Vi ønsker at nemdene fungerer betraktelig bedre. Det skal ikke oppleves nedverdigende å møte en nemd, men de skal ivareta både mor og barn etter beste evne med både fagkunnskap og sosial kompetanse.

Nemndsystemet er begrunnet utfra ideen om fosterets gradvise verdi, og dessuten argumentet om å begrense sortering mest mulig. Åpner man opp for selvbestemt abort fram til uke 22, vil flere kvinner oppdage avvik eller uønskede egenskaper ved fosteret. Frykten for at vi vil sortere ut barn er høyest reel. Vi har nylig hatt en bred debatt om fosterdiagnostikk i forbindelse med revidering av loven om bioteknologi. Der har man vektet viktigheten av et mangfoldig samfunn på den ene siden og ny teknologi på den andre. Grenseoppgangen mellom disse to hensynene er oppsummert av kompetente fagfolk utnevnt av regjeringen, fordi man er enige om at regulering av dette området er for viktig til å overlates til den enkelte.

Det er et paradoks at man 40 år etter abortloven trådte i kraft, nå foreslår et senere tidspunkt for abort, når man på samme tid har fått mer og detaljert kunnskap om hvor komplekst og utviklet fosteret er fra et tidlig stadium.  Den rimelige logikken burde vært at abortgrensen heller burde innskrenkes.

Når ingen kvinner i utgangspunktet ønsker å utføre aborter så sent som SV-kvinnene ønsker å utvide, spør vi oss hvorfor vi trenger en utvidelse. Da er det kun snakk om selektive aborter og vi beveger oss farlig nærme et sorteringssamfunn.

Retten til liv er den viktigste menneskeretten av dem alle. Den retten mener vi i Menneskeverd at alle bør inneha – også de minste av oss.

Denne kronikken sto først på trykk i Klassekampen 17. januar 2020.