Her kan du lese vinner av Livsvernprisen 2020, Kristin Clemets tale under prisutdelingen. 

Tusen hjertelig takk til styret i Menneskeverd for at dere ville gi Livsvernprisen til meg og for den flotte begrunnelsen!

Takk også til Kjell Magne Bondevik for viktige ord!

Når jeg ser tilbake på alle dem som har fått prisen før meg, føler jeg kanskje at jeg har kommet i litt for godt selskap. Mitt engasjement har hverken fylt hele livet eller arbeidslivet, slik det, på godt og vondt, gjør for så mange andre. Men det er riktig at jeg har engasjert meg i debatten.

Selv deltok jeg ikke i noen offentlig debatt om loven om selvbestemt abort på 1970-tallet. Min første befatning med abortdebatten kom først tidlig på 1990-tallet, da jeg, som ung stortingsrepresentant, fikk den første bioteknologimeldingen til behandling. Den ble – av Inge Lønning, tror jeg – omtalt som stortingsperiodens viktigste sak.

Jeg arbeidet veldig mye med denne stortingsmeldingen og deltok i diskusjoner over hele landet, blant annet om senaborter og om det vi da – uten at noen protesterte – kalte den eugeniske indikasjon – og om betingelsene for å tilby sæddonasjon til barnløse par.

Prisvinner Kristin Clemet og generalsekretær i Menneskeverd, Morten Dahle Stærk

Den gangen var disse betingelsene annerledes enn de er i dag: Den som ga sæd, forble ikke bare anonym til evig tid. Staten gikk lenger og destruerte opplysningene om barnets opphav. Jeg husker at jeg, fra Stortingets talerstol, omtalte denne praksisen – altså at staten, forut for unnfangelsen, bestemte at det ikke under noen omstendighet skulle være mulig å finne frem til sitt opphav – som «totalitær». Jeg tror jeg fikk påpakning fra stortingspresidenten for det, men syns vel fortsatt jeg hadde et poeng.

Praksisen er heldigvis forlatt nå. Stortinget ombestemte seg, og i dag har barn, som er unnfanget på denne måten, rett til å få informasjon om sitt biologiske opphav når det fyller 18 år.

Sett fra mitt perspektiv tok debatten en ny omdreining etter at jeg – litt tilfeldig – hadde gitt et intervju til Vårt Land. Synspunktene mine, blant annet om senabort, ble slått stort opp – og jeg følte, der og da, at det utløste et lite skred. Det virket som det var et oppdemmet behov for igjen å snakke om abort, etter at vi i mange år hadde vært tause. Debatten på 1970-tallet var til dels hard, uforsonlig og utmattende – og mange ønsket seg ikke tilbake dit.

Tidlig på 1990-tallet fantes det ikke sosiale medier, e-post eller mobiltelefoner, så reaksjonene kom per brev. Men de var mange, spesielt fra familier med barn med Downs syndrom, som var takknemlige for at noen snakket om de vanskelige valgene. Og et av de mest spennende øyeblikkene jeg hadde, var da jeg skulle til Dagsnytt 18 for å møte en annen ung stortingsrepresentant, nemlig Kristin Halvorsen fra SV. Jeg grudde meg og var rustet til tennene med argumenter, men det var ikke nødvendig. Kristin Halvorsen syntes – til min store overraskelse – at jeg hadde tatt opp en viktig debatt.

Det ble starten på det som ble kalt «den nye abortdebatten» og «en abortdebatt for 1990-årene» – da vi ikke lenger diskuterte muligheten for å abortere et barn – men for å abortere et bestemt barn sent i svangerskapet. Vi var opptatt av mulighetene for å sortere og designe barn i vårt eget bilde. Vi fikk med oss Kristin Aase fra KrF – og vi tre Kristin’er laget samtalebok og en stor konferanse. Den skulle være på Stortinget, men ble så kraftig overtegnet at vi måtte flytte den. Jeg husker Kristin H sa at det nok var første og siste gang hun talte til en fullsatt sal i Høyres Hus.

Og jeg må si: Diskusjonen var helt annerledes enn den hadde vært på 1970-tallet. Den var preget av interesse, undring og respekt.

Dette ble for meg starten på et langvarig engasjement knyttet til de spørsmålene vi møter ved livets begynnelse og slutt, det vil si de etiske spørsmålene og hva som skal være samfunnets ramme omkring abort, assistert befruktning, fosterdiagnostikk og aktiv dødshjelp.

Jeg mener det er viktig at vi i slike spørsmål – som er så mye viktigere enn å bygge en vei eller vedta et statsbudsjett – reflekterer over de veivalg vi gjør som samfunn. Mennesket må være målet for politikken, og et menneskes verdi kan ikke graderes.

Jeg er ikke blant dem som mener at alt var bedre før. Jeg mener, tvert om, at nesten alt er bedre enn det var før. Det gjelder også mange av de mulighetene bioteknologien gir.

Likevel er ikke alt som skjer, et fremskritt. Moderne teknologi kan også brukes til overvåking, krigføring og sortering. Det kan være en hårfin grense mellom ønsket om en bedre verden og sosialhygiene, og derfor må vi være våkne.

Men – jeg har også vært engasjert i debatten ut fra et annet perspektiv – nemlig betydningen av at vi har et samfunn som har evne til å tolerere mindretall.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik delte ut prisen til Kristin Clemet.

Toleranse er en av det liberale demokratiets viktigste dyder.

Toleransen krever at vi aksepterer andres rett til å leve på andre måter, tenke andre tanker og uttrykke andreoppfatninger, selv om vi ikke liker det de står for.

Liberalt demokrati er ikke bare flertallsstyre. En viktig side ved det liberale demokratiet er derfor at vi også verner og beskytter mindretallet – de som er, mener, tror og velger annerledes enn majoriteten – slik jeg og andre mente at vi for eksempel burde beskytte de få legene som ikke ønsker å henvise til abort.

Lars Laird Iversen, som er førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet, har skrevet en bok som heter «Uenighetsfellesskap», og han peker på noe viktig: «Det er vår evne til å takle og tåle uenighet som styrker og bygger fellesskapet i Norge».

Det er måten vi er uenige på, som avgjør om dette fellesskapet blir et levelig sted å være.

Jeg syns generelt at kritikken mot dem som har et mer konservativt eller restriktivt ståsted i viktige spørsmål knyttet til livets begynnelse og slutt, ofte er urimelig og uforståelig sterk – og at det er blitt klart verre nå enn det var på 1990-tallet. Jeg tror tonen noen ganger er blitt så respektløs og hard at den skremmer enkelte fra å delta.

I bioetiske spørsmål har forskere illustrert hvordan dette skjer – ved å peke på en typisk utvikling: Først skjer det en legalisering, det vil si at noe som var forbudt før, blir tillatt. Så skjer det en institusjonalisering ved at institusjonene, for eksempel helsevesenet, påtar seg oppgaver og ansvar de før ikke hadde. Til sist skjer det en normalisering, som innebærer at holdningene endrer seg hos det store flertall.

Toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall, blir mindre, selv om de tidligere var i flertall.

Denne utviklingen ligner litt på den vi har sett når det gjelder abort. I dag er det bare et lite mindretall som er mot, eller tør å si at de er mot, loven om selvbestemt abort. Og aksepten for å utvide loven og for å akseptere sene aborter på fostre med utviklingsavvik, som Downs syndrom, eller på alle fostre, blir stadig større.

Det samme ser vi i land som har legalisert eutanasi. Det er blitt betraktet som skremselspropaganda når noen har antydet at en legalisering av aktiv dødshjelp kan føre til at vi gradvis endrer syn på hva som er et leveverdig liv, på hva som er helsevesenets oppgave og hva som skal til for å få hjelp til å dø.

Men det er ikke bare skremsler.

I Belgia ble eutanasi lovlig i 2002, men da bare for pasienter over 18 år, som led av en uhelbredelig og livstruende sykdom, og som påførte dem fysiske og psykiske lidelser som ikke var til å bære. I årene etterpå har antallet dødshjelp-tilfeller steget jevnt og trutt, og i 2014 besluttet Belgia å tillate eutanasi også for barn

Hvor mye meningene er forandret i løpet av bare noen tiår syns jeg kom tydelig frem i en artikkel en politiker skrev i forbindelse med debatten om fosterreduksjon. Hun skrev at det nå bare er «ytterliggående aktører» som snakker om at fosteret har rettsvern. Andre har gitt uttrykk for at ønsket om å endre paragraf 2c i abortloven, er «reaksjonært». Jeg husker for øvrig også en politiker som sa at det å få barn på normal måte, var å få barn «på gamlemåten».

Argumentasjonen flytter seg. Det som før var medisinsk begrunnet, blir nå begrunnet med hensynet til likestilling – som igjen åpner nye skanser. Av og til kan det være et gode, men det er ikke automatisk et gode.

Hvorfor er alt dette viktig? Og hvorfor er debatten viktig?

Den er viktig fordi svært mange valg – uansett hva vi gjør som samfunn – er eller vil bli privatisert.

Da må vi ha hjelp til selv å ta stilling – hjelp til egen refleksjon. Og den hjelpen kan vi bare få, hvis ulike stemmer setter ord på de vanskelige valgene og dermed hjelper oss å fatte de beslutningens som hver og en av oss vil kunne leve med.

Debatten er også viktig fordi vi vet at vi ikke kan overskue alt forut for erfaringen. Derfor tar vi, som samfunn, også gale beslutninger, som får konsekvenser som vi ikke tenkte over. Ingen hadde for eksempel tenkt at barn, unnfanget ved hjelp av donorsæd, plutselig kunne ha 200 søsken.

Slike erfaringer bør få oss til å være forsiktige.

Jeg vil avslutte med å gi ros til Menneskeverd.

Jeg er ikke enig med dere i alt, men jeg er overbevist om én ting: Vi ville få et fattigere samfunn, dersom stemmer som deres ble truet til taushet.

Et samfunn uten en åpen, levende og respektfull debatt og samtale om spørsmål knyttet til liv og død, blir et fattig og etisk avstumpet samfunn. Det er kun når vi våger å lytte til argumentene til dem som mener noe helt annet enn vi gjør selv, at vi virkelig kan reflektere over vårt eget ståsted.

Derfor trenger vi et mangfold av stemmer – og en sivilisert debatt.

Nok en gang – tusen takk for prisen!

Kjell Magne Bondevik og Kristin Clemet

238 Delinger