Podkast som gir døden et språk

Hva får en 24-årig, relativt nygift kvinne til å fordype seg i døden? Ingrid Vatnar Eikje har aldri tatt en blodprøve, vært i kun én begravelse og tenkt minimalt på døden. Helt til nå. I podkasten «Alle våre dager» utforsker hun blant annet hvordan det oppleves å miste et barn og hva som skal til for å leve videre etter å ha tatt livet av et annet menneske.

Hør første episode av podkasten her

«Dette har jeg ikke gjort før, så det får jeg helt sikkert til», tenkte Ingrid Vatnar Eikje i kjent Pippi Langstrømpe-stil da ideen om podkast dukket opp i fjor høst. Og det er ikke bare pågangsmotet hun har til felles med den kjente barnebokfiguren fra Villa Villekulla. Også hårfargen er lik.

 Dykker ned i det mest brutale

Det siste året har Ingrid vært ansatt i et vikariat som undervisningskonsulent i Menneskeverd. Hun har reist rundt i Norge og undervist konfirmanter, folkehøgskoleelever og andre unge om etiske dilemmaer som abort og aktiv dødshjelp. At det var døden som skulle bli tema for podkasten, var mer eller mindre tilfeldig.

– Vi snakket om hvilke av Menneskeverds temaer som ville passe i en podkast, og jeg spurte meg selv hva jeg hadde mest lyst til personlig. Hvis det ikke er spennende for meg, blir det avslørt med én gang. Lyd er så nakent og sårbart. Man kan ikke justere eller fikse på sin egen stemme. Døden var et spennende tema fordi det koster meg å jobbe med det. Det blir noe som dirrer fordi man hører at det koster meg noe.

– Hva er det som gjør at det koster?

– Det koster meg fordi jeg ikke har opplevd døden sånn skikkelig. Farmoren min døde da jeg var 16. Det er den eneste begravelsen jeg husker at jeg har vært i, men det var ikke et dødsfall som forandret livet mitt. Jeg har ikke vært syk eller opplevd bunnløs sorg, men jeg vet at det vil komme. Hvem er det som vil dykke ned i det mest brutale ved et menneskeliv? Kanskje det koster meg mer fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg er redd for å være sårbar. Og døden er sårbarhetens ultimatum. I min generasjon er vi særlig fremmedgjort for døden. Døden er institusjonalisert og gjemt bort. Det burde være mye mer naturlig for meg å gjøre dette. Det burde være et språk som jeg kan bruke i møte med prosjektet, men det språket må jeg finne opp selv. Jeg må møte det som et barn, må tenke at jeg ikke skal være en flink journalist eller et kritisk medmenneske, men et barn som kan stille de spørsmålene som man kanskje ikke tør å stille.

– Hvilke spørsmål er det?

– Det spørs hva slags mennesker jeg møter. Men jeg stilte blant annet min egen far spørsmål om hva han tenker om sin egen død. «Hvordan vil du dø?» «Hvordan er det for deg å vite at du mest sannsynlig vil bli avhengig av oss i familien eller av helsepersonell?»
Jeg har spurt en gravferdskonsulent om hva som er det verste han har vært med på, det verste han har sett. Jeg vet ikke om jeg skal ha det med, for det er ganske drøye ting. Så skal jeg møte en som har tatt livet av en annen og som har sonet straffen sin. Jeg må spørre ham om han ser på seg selv som ond. Og om hvordan man kan leve videre etter å ha tatt livet av et annet menneske. Jeg skal også møte en mor som har mistet sønnen sin i selvmord. Jeg må spørre om hun er sint. Jeg vil ikke tråkke over noens grense, men jeg vil komme veldig nær. Det skal ikke handle om meg. Men jeg har et unikt perspektiv og utgangspunkt som gjør det spennende for andre å høre på.

Døden gjør oss like

Et par dager tidligere var Ingrid med en gravferdskonsulent på jobb. Det gjorde inntrykk.

– Jeg har aldri vært med å trille ut et dødt menneske som ligger i en likpose, gjøre ham fin og gre håret hans. Jeg er nødt til å tørre å møte døden. Ellers blir det bare et mystisk, skummelt fenomen som man kan dykke ned i og bli livredd av og frykte. Jeg opplevde at døden – fra å være skummel, ble menneskelig. Jeg trodde at jeg skulle vike med blikket da jeg så den døde, men det gjorde jeg ikke. Det er ikke skummelt. Det eneste som skilte meg og ham, var at han var død og jeg lever. Det er rart at et menneske bare kan bli borte. Alt forsvinner. Og så blir historien igjen. Hvilken historie er det vi skriver om vårt eget liv, og hva blir historien om oss etter at vi er borte? Den får vi aldri høre. Noen jobber hardt for å bli husket, mens andre blir glemt den dagen de dør.

I løpet av dagen sammen med gravferdskonsulenten var Ingrid også med i en bisettelse, og hun var med på å hente en mann som hadde ligget død i leiligheten sin i flere dager.

– Da jeg gikk ut blant folk etterpå, var det som om jeg bar på en hemmelighet. Jeg visste noe som ingen andre visste. «Jeg har vært på den andre siden av livet og vært sammen med de usynlige heltene», tenkte jeg. Så begynte jeg å se på alle rundt meg og tenke: «Du skal dø og du skal dø …». I møte med døden er vi alle like.

–  Er du blitt klokere?

– Jeg vet ikke helt. Jeg blir i hvert fall mindre redd.

– For å dø?

– Jeg har aldri vært redd for å dø. Når jeg dør, vil ikke jeg kjenne på sorgen. Det er sorgen jeg er redd for. Jeg vil være glad og være den jeg er nå. I sorgen er man ekstremt sårbar. Bare det å publisere en episode med min egen far, hvor jeg griner, det er som å stå naken foran en stor folkemengde. Det er ekstremt sårbart. Men jeg tror det gjør meg mer robust.

Må tørre å gå inn i det mørke

Selv om Ingrid har en bunke med bøker om døden på skrivebordet og daglig jobber med planlegging og intervjuer til podkasten, går hun ikke rundt og tenker på døden hele tiden.

– Det er viktig å kjenne seg selv og sine egne grenser. Man må tørre å gå inn i det mørke uten å bli der, sier hun.

– Du har vokst opp med en far som er prest og som må ha hatt en del begravelser. Ble du preget av det?

– Det har jo vært død i hverdagen, faren min har hatt opptil to begravelser i uken. Men det angikk ikke meg. Det var jobben hans. Jeg klarer ikke alltid å relatere meg følelsesmessig til hvordan det er å være i en dyp, langvarig sorg, fordi jeg ikke har opplevd det selv. Jeg vet ikke hvordan det er. Vi snakker ofte om at nordmenn er dårlige til å møte mennesker i sorg. Men det er meg i et nøtteskall. Skulderen min er ikke den beste å gråte på. Venninnene mine ringer ikke meg når de har det kjipt. Og da har jeg noe å jobbe med. Jeg mener ikke at jeg skal forandre personligheten min, men jobbe litt med å tørre å være i det mørke og kjipe. Man vil jo ikke være der, det er derfor man unngår det.

Skrev minneord til faren sin

Av alle intervjuene hun har gjort – og skal gjøre – til podkasten, står samtalen med hennes egen far i en særstilling.

– Jeg visste at denne samtalen har vi aldri hatt, og den kommer vi kanskje aldri til å ha igjen. Så da måtte jeg gjøre det skikkelig. Jeg ville skrive et minneord og lese det høyt for ham. Det er ganske spesielt å skrive i fortid. «Pappa var». Og jeg var veldig spent på hvordan han ville reagere.

– Hvordan reagerte han?

– Han ble skikkelig tatt på senga. Vi så hverandre ikke inn i øynene da jeg leste det, men han ble veldig rørt, og beit seg i leppa for å holde tårene tilbake. Han sa at det var sterkt å høre. Det som er fint, er at det var ikke nytt for ham, det jeg leste. Han vet hvor glad jeg er i ham. Litt av grunnen til at jeg gjorde det, var å inspirere andre til å si de tingene mens man kan. Noen kan leve et helt liv uten å si at man er glad i hverandre og hvorfor. Jeg håper at folk kan bli inspirert til å gjøre det samme – om det så bare er et brev man sender i posten.

Det er ikke ofte Ingrid har snakket om døden med faren sin.

– Det er litt annerledes med mamma. Vi snakker oftere om dype, følelsesmessige ting, og jeg vet at hun vil ha en gul kiste og sommerfugler i kirken i sin egen begravelse, smiler Ingrid.

– Det er en jungel av podkaster der ute. Hva skiller denne fra alle de andre?

– Så vidt jeg vet, finnes det ingen podkast som gir døden et språk. Og selv om tema er døden, så handler den egentlig om livet. Alle våre dager. Midt mellom podkaster med fjas og kjas og kunnskap, så er dette noe helt annet. Dette er kjernen. Døden begrenser oss, vi kan ikke leve som udødelige mennesker. Jeg tenker det ligger mye frihet i det.

– Hva kan det gjøre med vårt syn på livet at vi har et mer bevisst forhold til døden?

– Jeg begynte å lese og gjøre research til podkast-prosjektet i fjor høst. Og da begynte jeg å legge merke til ting i hverdagen som jeg aldri hadde lagt merke til før. Bladene på bakken – tenk så fint at vi har årstider. Jeg begynte å nyte kaffen mer enn jeg hadde gjort tidligere. Er det så farlig at jeg dropper den treningen? Er det så farlig at middagen svir seg? Alle disse uvesentlighetene ble mer uvesentlige. Det er så mye i livet som ikke er viktig. Fordi én gang skal vi dø. Det viktigste i livet er de menneskene vi lever sammen med. Det er viktig å le og være sammen og legge bort telefonen. Jeg er ikke så glad i nyttårsforsetter, men på nyttårsaften bestemte jeg meg for å finne et kult nyttårsforsett. Og det er å være fornøyd med livet. Konstant fornøyd – uansett. Og jeg føler at det går ganske bra. Det er en mentalitet, en vane. Jeg trenger ikke noe annet eller mer. Jeg trenger ikke en bedre mann, finere kropp, mer penger. Jeg vil være fornøyd med det jeg har. Livet er for kort til å klage over småting i hverdagen.

Ingrid understreker at hun har respekt for dem som opplever dødsangst og som er redde for å dø hver eneste dag.

– Det er mer vanlig enn man tror. Men det er lettere å håndtere den redselen hvis man tør å snakke om det.

– Hvorfor skal jeg høre på akkurat denne podkasten?

– Den vil gjøre livet ditt rikere.

• Ingrid Vatnar Eikje (f. 1995)
• Prosjektleder i Menneskeverd
• Utdannet tekstforfatter fra Westerdals School of Communication
• Har jobbet som radioreporter i Solørradioen