Livskampen mange kjemper er vår felles kamp. Hvordan skal vi klare å skille mellom dem som burde få hjelp til å leve og dem som burde få dø?
Av Ingrid Vatnar Eikje, prosjektleder i Menneskeverd og Sara Marie Grimstad, undervisningsansvarlig i Menneskeverd
Å ta sitt eget liv. Det er umulig å misforstå hva det betyr. Hvert enkelt tilfelle er en tragedie uansett omstendigheter, og bør forhindres dersom det er mulig. Men hvordan nærme seg nullvisjonen som nylig ble presentert av Bent Høie, når store deler av befolkningen tenker at dødshjelp bør innføres som en rettighet?
Ingen liv å miste
Kampen for å hjelpe mennesker med selvmordstanker skal kjempes av alle. Én av fire studenter har seriøst tenkt på å skade seg selv eller ta sitt eget liv. Vi har ingen liv å miste, sier vi. Ønsket om selvmord er ofte et rop om hjelp. Da er det vår plikt å gi håp og støtte. Hvordan skal det bli mulig dersom dødshjelp blir tilbudt som en løsning til denne sårbare gruppen?
Hvordan skal vi klare å skille mellom dem som burde få hjelp til å leve og dem som burde få dø?
Noen vil mene at det er forskjell på å leve med selvmordstanker og det å ytre et ønske om dødshjelp. Men hvordan skal vi klare å skille disse gruppene fra hverandre? Skille mellom rasjonelle og irrasjonelle selvmord? Gjennomtenkt og ikke?
Avhengige av hverandre
Er det helsehjelp eller er det krenkelse overfor sårbare mennesker å tilby døden? Vi mener selvmord aldri vil kunne defineres som god helsehjelp. Der døden er uunngåelig handler ikke det å avslutte behandling om å gi opp, men å la et menneske dø av naturlige årsaker. Man gir en kreftsyk pasient all den behandlingen kroppen tåler, fordi det er helsevesenets fremste oppgave. Men dersom vedkommende har en psykisk lidelse og møter en terapeut som i tillegg til behandling kan tilby selvmord, har man ikke da gitt opp i utgangspunktet?
Nullvisjonen er et nasjonalt rop om å hjelpe mennesker med sin uutholdelige lidelse. Livskampen mange kjemper er og blir vår felles kamp. Vi er alle avhengige av hverandre for å finne mening, fellesskap og opplevelsen av å være ønsket. Samtidig handler selvmord ofte om psykisk sykdom som skal og bør behandles individuelt.
Må aldri bli normalt
Nullvisjonen vil minske lidelsen og meningsløsheten, og dermed kan vi håpe på at færre tar sitt eget liv. Dødshjelp vil ikke minske lidelsen, men fjerne den. Ikke ved å gi håp, men ved å ta liv. Dødshjelp stadfester meningsløsheten og bekrefter at livet ditt ikke er verdt å leve. Dersom vi skal kjempe for at færre skal ta livet sitt, blir det et paradoks å kjempe for legalisering av dødshjelp. Det er umulig. Dødshjelp står i direkte motsetning til nullvisjonen for selvmord.
Det er en grunnleggende verdi i vårt land at de svake skal støttes av de sterke. Det må aldri bli normalt at sårbare og syke tar sitt eget liv. Vi skal aldri gi opp mennesker, uansett.
Denne kronikken ble trykt i Klassekampen på dagen for selvmordsforebygging 10. september.