team1


Publisert: 01.12.20  Skrevet av: Morten Dahle Stærk, Generalsekretær

Grusomme handlinger kan settes i system og bli rutine; de kan bli institusjonalisert. Da blir det som skulle vært utenkelig en ny normal.

I høst har vi sett en lite tillitvekkende overbudspolitikk knyttet til abortgrensen. Det virker som partiene, spesielt ytterst på venstresiden, har forsøkt å overgå hverandre i å svekke fosterets rettigheter.
Dessverre virker det som om forslagene har en viss resonans også i andre deler av det politiske miljøet. Selv om det har vært enkelte dissenser, har likevel de fleste partiene ellers sluttet opp om dagens abortgrenser. Mange er ikke klar over at abort så sent i svangerskapet er en helt annen prosedyre enn tidligere i svangerskapet. Den gravide må føde frem sitt døde eller døende barn. Det er en helt annen og tøffere påkjenning når barnet kan bli født levende.

Tøffe situasjoner
Med valgfrihet følger ansvar. Med en slik lovendring vil vi helt sikkert få høre historier om kvinner som ikke opplever at de fikk nok informasjon. De vil da bli sittende igjen med det fulle ansvar uten å kunne støtte seg på en instans som skal vurdere om helt grunnleggende kriterier er til stede. Vi har lite kunnskap om hvem som søker om senabort. Hvordan vet vi at det ikke er de mest sårbare kvinnene som blir overlatt alene med sin skjebne?
Gjennom årene har det kommet flere historier om helsepersonell som står overfor svært tøffe situasjoner. Professor i barnemedisin, Ola Didrik Saugstad, refererer en anonym jordmor i et leserinnlegg i Aftenposten i 2018: «Vi hadde for ikke lenge siden en såkalt «18-uker» som gispet i nesten en time. Brutalt og uvettig! De som er for en liberalisering kan selv få sitte med barnet på fanget, gi trøst og støtte til det slutter å gispe og puste. Dette er den aller verste delen av det å være jordmor og lojal mot systemet.» En utvidelse av abortgrensen vil presse ansatte i helsevesenet til å gå på akkord med sin yrkesetikk og sine helt naturlige etiske impulser.

Ondskapens ansikt
Hva gjør det med vårt menneskesyn når vi venner oss til at levende barn legges bort for å dø? Filosofen Hannah Arendt er regnet for å være en av de viktigste politiske tenkerne i forrige århundre og er blant annet kjent for uttrykket «ondskapens banalitet». Med dette ofte misforståtte uttrykket mente hun å si at ondskapens ansikt ikke alltid er sadistisk, men en slags tilvendt normalitet. Grusomme handlinger kan settes i system og bli rutine; de kan bli institusjonalisert. Da blir det som skulle vært utenkelig en ny normal. Å legge bort levendefødte for å dø må aldri bli rutine, det er en handling som alle intuitivt vil oppleve som umenneskelig. I vår tid angripes menneskeverdet fra flere kanter. Nederland er blant annet kjent for sin lov om infanticid, spedbarnsdrap. På riktignok svært strenge kriterier kan barn som er født med alvorlig sykdom, avlives. Samme land har en av de mest liberale dødshjelp-lovene i verden. En sak som rystet selv tilhengere av dødshjelp, ble kjent for en stund siden. En kvinne som før hun ble dement hadde undertegnet et ønske om aktiv dødshjelp når hun ble for syk til å ta vare på seg selv, protesterte når legen skulle ta hennes liv. Men siden hun hadde bedt om dette i forkant, tvang legen henne til å få en dødelig injeksjon mens familien holdt henne fast. Det barbariske kan bli en ny normal.

Vern for vårt menneskesyn
Jeg mistenker ingen politikere i Norge for å ønske en tilstand hvor barn overlever aborter eller hvor vi vender oss til det barbariske. Poenget mitt er at refleksjonen og bevisstheten om et menneskes verdi   selv før fødsel   er et vern ikke bare for den fødte, men også for vårt menneskesyn. Abortdebatten kan aldri bare dreie seg om en parts rettigheter, den må ta hensyn til den aller svakeste part. I tillegg får debatten noen helt andre elementer ved så radikale forslag som enkelte partier nå kommer med. Den utfordrer våre helt grunnleggende menneskelige instinkter. En praksis der levende barn legges bort for å dø, kan aldri bli et fritt valg. Det burde aldri vært lov i utgangspunktet.

Artikkelen ble først publisert i avisen Dagen.

 

671 Delinger