Venstres forslag om å utvide abortgrensen til uke 18 innebærer en dramatisk svekkelse av fosterets rettsvern i Norge.
Tirsdag fremmet Venstre et representantforslag i Stortinget om å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18. I motsetning til de andre partiene som ønsker å utvide grensen for fri abort, vil ikke Venstre vente på den forestående utredningen regjeringen har sagt at den vil gjennomføre. Med dette sparker partiet i gang debatten om utvidelse av abortloven.
Forslaget innebærer en dramatisk svekkelse av fosterets rettsvern i Norge. Da dagens lov ble vedtatt på 70-tallet, var det tabu å snakke om hva et menneske i livets første fase er, og fosteret ble forsøkt redusert til en celleklump. I dag er alle omforent om at et foster er et menneske. Til og med de som vil gå lengst i år endre lovverket, erkjenner at fosteret har rettigheter. Denne endringen i synet vårt på barnet i magen skulle tilsi en sterkere og ikke et svakere vern av fosteret enn i dag.
Forslagets konsekvenser
Forslagsstillerne nevner interessant nok Sverige i sitt forslag og at de fleste også tar abort i en tidlig fase også der. Det de ikke nevner, er at Sverige, som har en tilsvarende lov som det Venstre foreslår, har dobbelt så høy forekomst av abort som i Norge. Dette gjelder både for tidlige og sene aborter. Det er sannsynlig at antallet aborter vil øke også i Norge, ikke minst fordi det allerede i dag fødes barn hvert år fordi nemnden har avslått anmodningen.
I Norge er det forbudt å oppgi kjønn før grensen for fri abort i uke 12. Siden forslaget ikke nevner noe om endringer i denne praksisen, vil forslaget i praksis åpne opp for abort på jentefostre også i Norge. Arbeiderpartiets helseminister uttrykte for flere år siden bekymring for at dette forekommer allerede i dag også i Norge. Forslaget vil også svekke de mest sårbare kvinnene, som opplever nemnden som støtte mot abortpress fra barnefar eller andre. Menneskeverd er også svært kritisk til at selvbestemt tvillingabort på friske foster blir gjeninnført i Norge. Dette innebærer en prosedyre der kvinnen kan se at hjertet til den ene av fostrene slutter å slå mens hun ser dette på ultralydskjerm. Det er uansvarlig å la kvinnen stå med en slik beslutning alene.
Forslaget nevner ikke fosterets rettigheter
Venstres forslag avdekker at partiene som ønsker en utvidelse av abortloven ikke klarer å svare på grunnleggende spørsmål om når livet begynner eller når fosteret bør tildeles beskyttelse og rettsvern. Forslaget nevner ikke fosterets rettigheter med ett ord, og de hopper regelrett over nemndens hovedfunksjon, nemlig å ivareta fosterets rettigheter og prøve disse i møte med de kriteriene vi har satt for aborter etter uke 12 i Norge.
Forslagsstillerne tegner et unødvendig skremmebilde av dagens nemndordning som har fungert godt i over 40 år. De utskjelte nemndene er viktige i et samfunn som tar mål av seg for å ivareta alle individers grunnleggende rettigheter, også de ufødtes. Fremstillingen av nemndene er ofte ensidig, men erfaringene er mange, og skremselsbildet av et «dømme-organ» står i skarp motsetning til hva både kvinnene selv og nemndmedlemmene sier. Det faktum at så og si alle nemndbehandlede abortsøknader innvilges viser tvert imot at kvinnene blir lyttet til og at avgjørelsen fattes i samråd med kvinner, slik abortforskriften fastslår. Venstres utviser en grunnleggende mistillit til nemndene som er fullstendig ufortjent.
Nærmer oss levedyktighetsgrense
Venstre ønsker også å utrede nemndordningen etter uke 18 «med sikte på en mer tillitsbasert ordning med respekt for kvinnens valg». Formuleringen er tilslørende på flere måter. Forslagsstillerne forsøker å gi et inntrykk av at man kan etablere en «nemnd light» etter uke 18, men her må de velge. Enten tar samfunnet det viktige ansvaret ved å sikre fosteret et rettsvern ved å formulere på hvilke kriterier man eventuelt skal tillate abort så sent i svangerskapet. Hvis ikke er det opp til den enkelte gravide, og da aksepterer samfunnet samtidig abort på friske foster helt opp til abortgrensen. NRK avdekket for flere år siden at dette forekommer også i Norge. Formuleringen innebærer også at dagens nemnder ikke viser tillitt til kvinnene som møter i nemnd. Dette står både i skarp motsetning til hva kvinnene sier selv, hva nemndmedlemmene sier og abortforskriften som allerede i dag fastslår at vedtaket fattes «i samråd med kvinnen».
Den foreslåtte utvidelsen er stikk i strid med dette. Det er også verdt å merke seg den bekymringen mange jordmødre har gitt uttrykk for. Selv om et nyfødt barn ikke kan overleve utenfor livmor i uke 18, forteller helsepersonell at det ikke er helt uvanlig at fosteret viser livstegn etter at det er abortert på dette stadiet. I disse tilfellene må helsepersonell holde barnet til hjertet slutter å slå eller legge det bort for å dø. Dette er en svært tøff erfaring som vi pålegger helsepersonell som er utdannet for å hjelpe fødende kvinner. Et vedtak i en nemnd sier noe om hvilken situasjon som ligger til grunn. Dette er grunnen til at halvparten av jordmødrene i en undersøkelse svarer at de vil bruke reservasjonsretten dersom selvbestemt abort utvides til uke 22. Den medisinske utviklingen bykser fremover, og det er sannsynlig at vi om noen år vil kunne redde fostre på et enda tidligere stadium. Vi trenger derfor en abortlov som tåler fremtiden og som tar den medisinske utviklingen på alvor.