28. april 2022 var det høring på Stortinget om Venstres forslag om å utvide abortloven fra uke 12 til uke 18.
Menneskeverds informasjonsansvarlig Maria Selbekk og fagansvarlig Kristin Rudstaden deltok i høringen og la fram for helsekomiteen at Venstres forslag innebærer en radikal svekkelse av menneskeverdet og ikke fremstår som et ensidig forslag som ikke reflekterer sakens etiske dilemmaer.
– En utvidelse fra uke 12 til uke 18 innebærer at vi omdefinerer hva et menneske er, når et liv får verdi og når det har krav på juridisk vern. Det er en degradering av menneskeverdet å omdefinere dette.
Informasjonsansvarlig Maria Selbekk og fagansvarlig Kristin Rudstaden på høring i Helsekomiteen
Her er Menneskeverds notat til helsekomiteen:
Høringssvar til komitebehandling av «representantforslag om å styrke retten til selvbestemt abort»
Dokument 8:119 S (2021-2022)
Notat med hovedsynspunkter til høringen
Partiet Venstre har foreslått å utvide grensen for fri abort fra dagens uke 12 til uke 18, og venter dermed ikke på den nødvendige utredningen av det svært komplekse saksfelt som abortloven er. Abortloven skal avveie viktige hensyn i spørsmål som berører liv og død, og avveie rettighetene mellom mor og barn. I Venstres forslag er fosterets rettigheter ikke nevnt med et eneste ord, og forslaget fremstår derfor som et ensidig forslag som ikke reflekterer sakens etiske dilemmaer. Det er videre uklart om Venstre ønsker å oppheve grensen for fri abort helt til abortgrensen yttergrense ved 21 uker og 6 dager.
Når starter menneskelivet?
Spørsmålet om tilgang til abort og på hvilke kriterier dette skal skje, berører grunnleggende eksistensielle spørsmål knyttet til vårt menneskesyn. Ved befruktningen blir et nytt menneskelig individ til, og herfra vil det ufødte barnet, med mindre svangerskapet blir avbrutt, utvikle seg kontinuerlig frem til fødsel. Livskoden ligger gjemt i menneskets DNA helt fra befruktningen, og alle mennesker har en gang vært et befruktet egg, et embryo og et foster. Spørsmålet om når fosteret får juridisk vern er uløselig knyttet til når vi tilkjenner at menneskelivet får verdi. Et eksempel på dette er gravferdsloven som skiller mellom et abortert foster før og etter uke 12 der fosteret etter denne grensen som hovedregel blir lagt ned i vigslet jord ved gravferd eller en minnestund.
En utvidelse fra uke 12 til uke 18 innebærer at vi omdefinerer hva et menneske er, når et liv får verdi og når det har krav på juridisk vern. Det er en degradering av menneskeverdet å omdefinere dette.
Selv om kunnskapen om fosterets utvikling ikke er ny, er tilgangen til denne informasjonen radikalt endret siden lov om selvbestemt abort ble vedtatt for over 40 år siden. Alle gravide kvinner og hennes nærmeste kan følge utviklingen i fosterlivet gjennom hele svangerskapet. Kunnskapen om at hjertet begynner å slå allerede etter 3–5 uker inn i svangerskapet eller at fosteret etter få ukers utvikling ser ut som et lite menneske, er allmennkunnskap. Dette muliggjøres gjennom en kombinasjon av informasjonssamfunnet, teknologisk utvikling og etter hvert tidlig ultralyd allerede i uke 11. Denne utviklingen har endret retorikken knyttet til diskusjonen om abortloven. For 40 år siden var det vanlig å høre argumenter om fosteret som en celleklump eller en kroppsdel som enkelt kunne fjernes. I dag er disse argumentene borte fordi kunnskapen om fosterets menneskelighet er allmenn. Debatten tar ikke lenger utgangspunkt i at fosteret ikke er et menneske; selv de som ønsker å fjerne nemnden, erkjenner at fosteret er et menneske med rettigheter. Spørsmålet vil da naturlig nok dreie seg om når det eventuelt er etisk akseptabelt å avslutte et påbegynt menneskeliv og hvilket rettsvern menneske i sitt første livsstadium skal ha. Når denne nye konteksten for debatten om abortloven ikke reflekteres i Venstres forslag, fremstår forslaget som utdatert.
Fra venstre: Kristin Rudstaden, Maria Selbekk, leder for Helsekomiteen Tone Trøen, nestleder i Jordmorforbundet Kristin Holanger Bodenstein, avdelingsleder i Sex og samfunn Tore Follestad og daglig leder i Amathea Andrea Kreutz
Nemndens oppgave er å ivareta fosterets rettsvern
Spørsmålet om abortnemndenes formål og berettigelse er nært knyttet til spørsmålet om når fosteret tilkjennes verdi og dermed rettigheter som et menneskelig individ. Nemndens oppgave er å ivareta fosteret som et menneske med rettigheter. I dag er denne grensen satt til uke 12, og begjæring om svangerskapsavbrudd må etter dette behandles i en nemnd. Den er en juridisk instans som skal lette saksbehandlingen og er tilkjent den nødvendige kompetanse for å ta beslutninger av medisinsk og etisk karakter. Nemnden skal vurdere om begjæringen om svangerskapsavbrudd tilfredsstiller kriteriene for abort etter uke 12. Disse kriteriene er et uttrykk for hvilke grunner samfunnet mener er akseptable for abort sent i svangerskapet.
Dette viser abortnemndens viktigste funksjon: I de tilfellene hvor ikke fosteret har en alvorlig sykdom eller der det ikke er tungtveiende sosiale årsaker til svangerskapsavbrudd, bør samfunnet gi fosteret et vern. Ingen ønsker at abort på friske fostre uten tungtveiende grunner skal forekomme i uke 18; da bør det heller ikke være lovlig. Dette vernet faller bort hvis nemnden fjernes.
Det argumenteres av og til med at kvinnen er fosterets viktigste forsvarer. De aller fleste foreldre er selvsagt de beste til å ivareta ansvaret for sine barn, men vi har likevel behov for ulike instanser som taler barnets sak, som f.eks barnevernet. Ingen kan ivareta rettsvernet for begge parter når de selv er part i en sak. Dette er den juridiske grunnen til at nemnden eksisterer: Fordi fosteret skal tilkjennes et rettsvern (fra uke 12), må en instans sikre dette vernet på vegne av samfunnet. Ønsker man å fjerne nemnden, men beholde fosterets rettsvern, så må man erstatte den med en annen juridisk instans som ivaretar fosterets rettsvern. Hvis man fjerner fosterets rettsvern, så har man omdefinert når fosteret tilkjennes verdi og dermed rettigheter som et menneskelig individ. Forslagsstillerne er opptatt av at «nemndene må erstattes med god støtte, rådgiving og oppfølging av kvinnen». Vi er også svært opptatt av disse tiltakene (og disse burde uansett tilbys), men ved å fjerne nemndens beslutningsmyndighet, fjernes samtidig fosterets rettsvern.
Nemndordningen, slik den fungerer i Norge, er en velprøvd og godt gjennomarbeidet ordning. Nemnden er pålagt grundig saksbehandling og skal ifølge abortlovens §2c legge «vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon». Vi har forståelse for at noen kan oppleve møtet med nemnden som ubehagelig og krevende; samtidig forteller andre kvinner at møtet med nemnden var en viktig del av deres egen beslutning. Grunnen til det er at en del av dem som får innvilget abort i nemnd, likevel bestemmer seg for ikke å gjennomføre svangerskapsavbruddet. I disse tilfellene vil abortnemnden ha en viktig informasjonsfunksjon. Vi er åpne for at ordningen kan forbedres på noen områder; dette betyr likevel ikke at nemndens hovedoppgave – å prøve lovens kriterier – bør falle bort. En siste viktig årsak til nemndenes eksistensberettigelse er ivaretakelse av de aller mest sårbare kvinnene – de som er utsatt for abortpress. Det er ikke uvanlig at den gravide blir utsatt for ulike former for press fra barnefar eller andre. I disse tilfellene er abortgrensen i seg selv og også nemndbehandlingen en buffer for å sikre denne gruppen retten til å velge å fullføre svangerskapet.
Vil det bli flere aborter?
Flere har på svakt grunnlag forsøkt å slå fast at aborttallet vil være stabilt hvis abortloven endres. Det er sannsynlig at aborttallet vil øke hvis loven endres. Kriteriene i dagens lov er formulert svært åpent; likevel var det hele 21 kvinner som fikk avslag på abortbegjæringen i 2020. Disse svangerskapene ville trolig vært avsluttet om ikke vi hadde hatt dagens ordning. Nederland trekkes frem som et eksempel på et land med høy abortgrense og lav abortforekomst. Det er underkommunisert i den norske debatten at 1) Nederland har en ordning med obligatorisk refleksjon og 2) vårt naboland Sverige har dobbelt så høy abortforekomst som i Norge. Sverige har også dobbelt så høy forekomst av senaborter, men de teller senaborter fra uke 13 i stedet for uke 12. Selv om det justeres for dette, så har Sverige mye høyere forekomst av senaborter enn i Norge. Vi kan ikke konkludere med at vi vil se like høye aborttall som i Sverige, men vi kan ikke se bort fra at aborttallene vil øke i Norge med en mindre restriktiv lovgivning.
Oppsummering:
Det er uansvarlig av Venstre ikke å vente Regjeringens varslede utredning av det svært komplekse saksfeltet som abortloven er. En utvidelse fra uke 12 til uke 18 innebærer at vi omdefinerer hva et menneske er, når et liv får verdi og når det har krav på juridisk vern.