Da jeg var 20 år gammel ble jeg gravid. Det var midt på 1970-tallet og jeg var en del av et strengt, kristent miljø. Det ble sett på som skammelig å få barn uten å være gift. Og derfor bestemte jeg meg ganske tidlig for å ta abort.
I oppveksten var det mange av de ytre tingene som var viktige. Vi måtte passe på å ha lange nok skjørt og hatt på hodet. Da ei venninne av meg fikk barn utenfor ekteskapet, ønsket ikke presten vår å velsigne barnet.
Jeg fortalte moren min om at jeg skulle ta abort. Hadde hun sagt: «Vi skal hjelpe deg», er jeg nesten sikker på at jeg hadde valgt å beholde barnet. Men hun ble bare stille og sa ingenting, og det ble aldri snakket mer om graviditeten.
Smerte og skam
Jeg gikk mange runder frem og tilbake. Jeg ville ikke ta abort, samtidig som jeg ville. Jeg ønsket ikke å påføre familien min den smerten og skammen som graviditeten min eventuelt ville medføre. Jeg var også usikker på om jeg i det hele tatt ville klare å ta vare på et barn.
Dette var før loven om selvbestemt abort trådte i kraft, og jeg måtte møte i en abortnemnd. Jeg satt på venterommet sammen med tre andre gravide jenter. Da det var min tur, var det fire leger som ventet på meg. De spurte hvorfor jeg ville ta abort. Etter noen minutter avbrøt jeg møtet fordi jeg følte meg så beklemt. «Jeg skal bære frem barnet likevel,» sa jeg mens jeg hastet mot utgangsdøren. Legene nikket anerkjennende.
Usikker og sårbar
De neste dagene var jeg overlatt til meg selv og mine egne tanker. «Jeg kan ikke beholde barnet. Jeg kan jo ikke det,» tenkte jeg. Jeg var veldig usikker og sårbar. Jeg skulle ønske jeg hadde visst hvor jeg kunne henvende meg for å få hjelp. Hadde jeg fått vite at jeg kunne få økonomisk og praktisk støtte, ville alt vært annerledes.
Jeg fikk innvilget time til abort på et sykehus i Oslo. Jeg ble innlagt kvelden før, og kjæresten min kom på besøk. «Du trenger ikke å gjøre det, du må ikke ta det bort», sa han. Men det var allerede bestemt.
Dagen etter ble jeg lagt i narkose, og da jeg våknet, var barnet borte. Vi har aldri snakket om det i etterkant.
Skjønte at det var et liv
Jeg var trist og nedstemt i ukene etterpå, men jeg tenkte ikke så mye på aborten de neste årene. Det tok 25 år før jeg virkelig skjønte at det var et liv jeg hadde hatt i magen, og ikke bare et lite frø.
Dette gikk opp for meg etter en samtale jeg hadde med en prest. Jeg fortalte om livet mitt og om aborten. «Du skal vite at dette barnet kommer løpende mot deg med kjærlighet i himmelen», sa han.
De siste årene har jeg tenkt mye på barnet og savnet dette mennesket i livet mitt. Jeg har ikke vondt lenger når jeg tenker på ham, ja, for jeg er sikker på at det var en gutt, men jeg gleder meg til å møte ham igjen.
Denne historien er fortalt til Mirjam Dorthea Berg. Kvinnen ønsker å være anonym. Har du en historie du ønsker å fortelle? Send en e-post til mirjam@menneskeverd.no