Jeg gikk siste året på videregående og bodde hjemme hos foreldrene mine. Menstruasjonen hadde uteblitt i et par uker, og jeg begynte å få mistanker om at noe ikke stemte. Tredje juledag dro jeg på butikken for å kjøpe en graviditetstest.

Testen var positiv, og hjertet mitt holdt på å hoppe ut av halsen. Jeg dro for å kjøpe enda en test som forhåpentligvis skulle avkrefte graviditeten. Det gjorde den ikke. Jeg fikk panikk, og gråt i fortvilelse. Tankene raste gjennom hodet mitt. Hva ville folk tenke? Hva ville de si? Og hva med fremtiden? Jeg hadde planlagt å dra på folkehøgskole sammen med vennene mine. Og så skulle jeg bli sykepleier. Drømmene mine gikk i tusen knas. Jeg kjente på en frykt for at jeg aldri ville finne en kjæreste som ville ha en som hadde barn fra før.

Det var den verste romjulen jeg har opplevd. Jeg er vanligvis ikke noe flink til å holde ting inni meg, men denne gangen klarte jeg å holde masken. Jeg ville ikke belaste familien min med dette midt i julen, så jeg gikk og bar på hemmeligheten alene i en uke.

Før jeg fortalte noe til familien min, dro jeg for å snakke med barnefaren. Etter samtalen med ham, skjønte jeg at jeg kom til å bli alenemor. Ikke var jeg klar for å bli mamma, og alenemor var i hvert fall ikke noe jeg ønsket å bli. Det føltes som et mareritt som jeg bare håpet å våkne fra.

Noen dager etter nyttår spurte jeg moren min om vi kunne gå en tur. Hun er vanligvis en som snakker mye, men da jeg fortalte henne at jeg var gravid, ble hun helt taus. Etter en lang stund sa hun: «Oi, jeg skal bli bestemor!» Foreldrene mine var i sjokktilstand i et par uker. Jeg var den siste de tenkte skulle bli gravid som tenåring – så fornuftig og uskyldig som jeg var.

Jeg begynte å tenke på abort som en løsning. Jeg hadde alltid vært negativ til abort, og trodde aldri jeg kunne vurdert tanken. Men nå kjentes det som en befriende utvei. Da kunne jeg fortsette å leve livet mitt som før. Som en fri ungdom. Og ingen trengte å vite noe.

I tre måneder håpet jeg at det skulle skje en spontanabort. Og jeg foreslo overfor foreldrene mine at jeg kunne ta abort. Men de ga tydelig uttrykk for at de ønsket at jeg skulle beholde barnet. Det var viktig for meg å høre dette fra dem. Det var jo det jeg egentlig ønsket og mente var rett, uavhengig av følelsene mine. Så etter en stund kom jeg fram til den samme konklusjonen. Abort kunne aldri bli noe annet enn en byrde som jeg måtte bære resten av livet. Men samtidig fryktet jeg at også barnet ville bli en byrde.

Vendepunktet kom da jeg var på ultralyd. Det var en vakker vårdag i april. Vennene mine planla russeaktiviteter og telte ned dagene til sommerferien. Selv gikk jeg nervøst inn på kontoret til jordmoren, la meg på benken og brettet opp genseren. Det som skjedde da jeg fikk se det lille barnet på skjermen, er vanskelig å beskrive med ord. Jeg ble fylt av en enorm kjærlighet. Jeg skulle bli mamma! Jeg kjente meg mange kilo lettere da jeg dro hjemover, og jeg hadde en helt ny følelse inni meg.

Da jeg etter hvert kjente sparkene fra barnet i magen, begynte jeg å knytte meg stadig mer til den lille. Og da jeg var seks måneder på vei, oppdaget jeg at jeg ikke lenger brydde meg om hva folk måtte tenke om meg. Nå hadde jeg noe mye viktigere å tenke på. Jeg skulle bare komme meg gjennom eksamensperiode og russetid – og så skulle jeg bli mamma.

I russetiden var jeg seks måneder på vei. Selv om jeg da hadde akseptert graviditeten og blitt glad i barnet, ønsket jeg ikke å offentliggjøre nyheten før etter at jeg hadde fullført videregående. Jeg orket ikke noen spørsmål og prøvde derfor å holde magen inne. Det var bare nærmeste familie og mine nærmeste venner som visste om hemmeligheten. Da jeg endelig var klar for å fortelle det til offentligheten, føltes det veldig godt å slippe ut magen med stolthet.

30. august 1999 ble min vakre datter Miriam født.

Jeg var så lykkelig. Miriam ble storfamiliens maskot. Jeg var glad og stolt over valget jeg hadde tatt, og fikk ganske raskt tro på at jeg skulle klare morsrollen.

Jeg var ung og hadde masse energi. Jeg var innstilt på at livet mitt ikke skulle stoppe opp selv om jeg hadde blitt mamma. Jeg dro Miriam med på ungdomsleirer, besøk til venner og ferieturer. Jeg husker spesielt et besøk på en folkehøgskole der jeg tok med tre uker gamle Miriam på «future-party» og kledde både meg selv og babyen i aluminiumsfolie-kostyme. Miriam ble alltid midtpunktet. Jeg var så heldig at jeg hadde en stor familie, mange søsken, og ikke minst foreldre som stilte opp for oss, og jeg kjente meg aldri alene.

Da Miriam begynte i barnehage, begynte jeg å studere. Først til sykepleier, deretter til helsesykepleier. Jeg giftet meg med Espen. Han adopterte Miriam og har elsket henne som sin egen datter. Nå er jeg 41 år, og for ett år siden ble jeg mormor til lille Mikael. Det er så vakkert å se sin egen datter vise kjærlighet til sitt eget barn. Da slår tanken meg ekstra sterkt: Tenk om Miriam ikke hadde vært til. Da hadde ikke Mikael vært til heller.

Miriam (23 år): «Jeg er veldig stolt av mamma. Jeg forstår at det må ha vært skummelt og overveldende å bli gravid i så ung alder. Moren min har vært veldig sterk.»

Tusen takk til Ragnhild som delte historien sin med oss.