Det var 21. oktober 1998. Jeg var 17 år og gikk i 2. klasse på videregående på naturbrukslinjen. Jeg hadde vært veldig trøtt og sliten den siste tiden og var derfor på vei til legen på mopeden min. Legen spurte meg til slutt om jeg hadde tatt en graviditetstest.
Spørsmålet kom som lyn fra klar himmel. Nei, jeg var ikke gravid, det var jeg helt sikker på. Jeg hadde ingen synlig kul på magen. Dessuten hadde eks-kjæresten og jeg gjort det slutt for fem måneder siden. Men til slutt ble jeg overtalt av legen.
Jeg tok testen, og ganske raskt kunne legen meddele at jeg var 18-20 uker på vei med en liten prinsesse. Om fem måneder skulle jeg bli mamma. Jeg var i sjokk! «Men hvorfor vises det ikke på magen min?» spurte jeg legen. «Den ligger nok bare godt nedi bekkenet», forklarte hun. Den dagen trodde jeg livet mitt var slutt.
Mette ble mor som 17-åring.
Jeg hadde drukket alkohol et par ganger, ridd og trent masse de siste månedene. Men alt så bra ut på ultralyden. Jeg spurte legen om abort var et alternativ. Det var det ikke.
Jeg kjørte mopeden min tilbake til skolen helt i sjokk. «Faren min kommer til å drepe meg», tenkte jeg.
Det hadde vært et utfordrende år. En kompis hadde tatt selvmord, det ble slutt med kjæresten og hesten min måtte avlives. Jeg ble fort klar over at livet ikke bare er enkelt. Nå var jeg 17 år, alene og gravid. «Nå må jeg bare sitte inne for resten av livet», tenkte jeg.
Jeg fortalte det først til barnefaren. Jeg kan fortsatt se for meg rommet der vi var. Han bad meg dra til h****. Dette var det siste han trengte. Han anklaget meg og nektet for at han var faren. Jeg kan forstå reaksjonen hans. Vi var veldig unge, og han visste ingenting om hva jeg hadde holdt på med de siste fem månedene. Jeg forstår at han ikke trodde på meg.
Jeg dro ut med en kompis mens mamma skulle fortelle nyheten til pappa. Da jeg kom hjem, sa pappa «Dette skal gå greit. Men du må ikke finne på noe tull.» Til min store overraskelse og lettelse ble ikke pappa sint. Etter en stund, når han fikk summet seg litt, la han til: «Tenk hva folk kommer til å si». Jeg visste at jeg ville legge skam på familien og at dette ville bli det nye samtaleemnet i bygda.
Mars 1999 ble min vakre datter Ida Marie født.
Mette med nyfødte Ida Marie.
I alle år hadde jeg bare gitt blaffen i skolen. Men da jeg ble mamma skjønte jeg plutselig meningen med skolen. Jeg gikk ut med et karaktersnitt på 4,5 – akkurat nok til å komme inn på sykepleierstudiet.
Samtidig hadde jeg det veldig tung den første tiden som mor. I senere tid har jeg skjønt at jeg gikk gjennom en fødselsdepresjon. Jeg var veldig sjeldent sammen med venner i de tre første årene etter fødselen. I et forsøk på å beskytte meg selv gikk jeg mye med bøyd hode når jeg gikk forbi folk. Jeg lærte meg å ta igjen når noen spurte meg hvordan jeg hadde klart å bli gravid så tidlig. «Hadde ikke du sex når du var 16?» kunne jeg svare. Jeg ble tøff og sterk utad, men følte meg veldig sårbar og lei meg når jeg var alene. Mamma var den som hjalp meg mest i denne tiden. Jeg hadde aldri klart det uten hennes støtte.
Det har ikke bare vært lett, men det har så absolutt vært verdt det. Datteren min Ida Marie ble en viktig brikke i livet mitt for hvem jeg er i dag. Jeg er så stolt av datteren min.
I dag er Ida Maria 23 år.