team1


Publisert: 12.11.18  Skrevet av: Maria Victoria Kjølstad Aanje, Kommunikasjonsrådgiver i Menneskeverd  Foto: iStock illustrasjoner

I dag har kvinnen rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12. uke. Etter dette må hun eller fosteret oppfylle visse kriterier for å få utsatt «angrefristen». En av disse er paragraf 2c – også kjent som «sorteringsparagrafen».

I Norge i dag har kvinner rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12. uke i graviditeten (11 uker og 6 dager). Abort etter dette tidspunktet klassifiseres som en senabort. Ønsker man en abort etter 12. uke, må man sende en skriftlig søknad til en abortnemnd.

Godkjente årsaker for svangerskapsavbrudd etter tolvte uke kategoriseres ut fra om barnet fører til urimelig belastning for kvinnens fysiske og psykiske helse (bokstav a), om omsorgen for barnet setter kvinnen i en vanskelig livssituasjon (bokstav b), om det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom (bokstav c), om graviditeten er et resultat av straffbare forhold (bokstav d) eller om kvinnen er sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad (bokstav e).

Kravene for abort blir strengere etter hvert som graviditeten utvikler seg. Etter utgangen av 18. svangerskapsuke (17 uker og 6 dager) kan svangerskapet ikke avbrytes dersom det ikke foreligger særlig tungtveiende grunner. Friske fostre antas å være levedyktige etter utgangen av 22. svangerskapsuke (21 uker og 6 dager), og abort er derfor ikke tillatt.

Fire av de fem kriteriene i lovverket som kvalifiserer til senabort handler om kvinnens psykiske, fysiske og sosiale situasjon. Det heter at kvinnens egenoppfatning av situasjonen skal tillegges stor vekt i møte med nemnda.

Bokstav c i lovverket, den mye omtalte «sorteringsparagrafen» handler derimot kun om barnets egenskaper, og gir grunnlag for senabort dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.

Med andre ord har vi en egen paragraf og et eget kriterium som gir adgang til senabort kun på bakgrunn av egenskaper – eller fare for sykdom hos barnet. Kvinnen kan i realiteten besitte tilstrekkelige ressurser og ha alle muligheter for å kunne ta vare på et barn med ekstra behov, men likevel få adgang til en senabort basert på dette kriteriet alene.

Organisasjonen Menneskeverd og flere kritikere av paragraf 2c har stilt seg uforstående til at både fostre med Downs syndrom, Turners syndrom og ryggmargsbrokk har falt inn under bestemmelsen «alvorlig sykdom» og har blitt abortert. Hva mente opprinnelig lovgiver med «alvorlig sykdom»?

Dette punktet har vært gjenstand for debatt tidligere – og vil trolig fortsette å være høyaktuelt når KrF skal sondere ny regjeringsplattform med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, der ett av forhandlingspunktene er «sorteringsparagrafen».

Helseminister Bent Høie (H) har signalisert at et mulig alternativ for å «forbedre» paragrafen er å justere ordlyden og endre kriteriet til «uforenlig med liv».

Flere har tatt til orde for at man ender opp med å gjennomføre symbolpolitikk dersom paragraf 2c blir fjernet, og at man ikke vil se noen reell endring på abortstatistikken. Det er en sannhet med modifikasjoner.

Statlig legitimering av egenskap ved barnet som selvstendig abortgrunn gir uønskede signaler til de menneskene som lever med disse diagnosene i dag.

Mestrer vi å sette sammen en lov som ikke graderer fostre med diagnoser og egenskaper, vil man rent praktisk også bidra til å påvirke folks holdninger overfor disse gitte diagnosene. Det er åpenbart at lover former holdninger.

Det er rimelig grunn til å tro at kvinner og par vil tenke seg om en ekstra gang dersom man får beskjed om at man venter et såkalt «annerledesbarn».

Menneskeverd er opptatt av at tiltakene og gjennomslagene vi jobber for skal ha reell effekt. Derfor ser vi nødvendighetene av å kombinere flere prosjekter samtidig og jobbe langs flere akser.

Kampen for likeverd handler ikke kun om å fjerne «sorteringsparagrafen», men også om å styrke informasjonen til de som venter et barn med en diagnose og øke kompetansen hos de som jobber med disse spørsmålene i helsevesenet.

Bedre kunnskap om barnet man venter er essensielt for å kunne forsone seg med det som har skjedd – når barnet ikke var som ventet. Det første man møter når man får beskjed om at barnet har en diagnose, er ofte egne fordommer.

Evner man å skape et kompetanseløft rundt kunnskapsoverføring av informasjon om de ulike diagnosene, bidrar man til å skjære ned fordommer – noe som igjen trolig vil slå ut på abortstatistikken.

Tiltak som kan styrke kvinnens økonomi og sosiale situasjon kan også være med på å forhindre at kvinner velger abort i en krise. Selv om abort kan virke som en utvei for kvinner som står i en krevende situasjon, er det ikke sikkert at dette er en god løsning på sikt.

Valg om abort tas over en kortere tidsperiode og det er ofte ikke rom og tid nok for å reflektere langsiktig over valget man er i ferd med å ta. Kan man hjelpe kvinner til å se muligheter og alternativer i en vanskelig livssituasjon, kan det forhåpentligvis bli lettere å velge livet for barnet man bærer.

Dette innlegget sto først på trykk i avisen Dagen 7. november 2018.