Tema: Senabort

1. Hva er en senabort?
I Norge i dag har kvinner rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12. uke i graviditeten (11 uker og 6 dager). Aborter etter dette tidspunktet klassifiseres som senabort. Ønsker man en abort etter 12. uke, må man sende en skriftlig søknad til en abortnemnd. Den første instansen heter primærnemnd og består av to leger. En av legene oppnevnes av fylkesmannen og en skal oppnevnes av sykehuset og skal være ansatt ved den avdelingen som utfører aborter ved sykehuset. Hvis søknaden blir avslått, vil den automatisk bli sendt videre til den sentrale klagenemnda for abortsaker for en ny vurdering. I dag innvilges rundt 90 prosent av alle søknader i abortnemnda.

Grunnene for svangerskapsavbrudd etter tolvte uke kategoriseres slik (hentet fra abortloven):

1. Svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse. Det skal tas hensyn til om hun har disposisjon for sykdom.
2. Svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon.
3. Det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.
4. Hun ble gravid under forhold som nevnt i straffeloven, eller svangerskapet er et resultat av omstendigheter som omtalt i straffeloven.
5. Hun er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad.

Kravene for å ta abort blir strengere etterhvert som graviditeten utvikler seg. Etter utgangen av 18. svangerskapsuke (17 uker og 6 dager) kan svangerskapet ikke avbrytes hvis det ikke er særlig tungtveiende grunner for det. Friske fostre antas å være levedyktige etter utgangen av 22. svangerskapsuke (21 uker og 6 dager), og abort er derfor ikke tillatt. Denne grensen ble skjerpet i 2014 etter at jordmødre varslet om ulovlige senaborter. Mellom våren 2010 og høsten 2011 ble det utført ti aborter etter uke 22 på fødeavdelingen ved Oslo universitetssykehus (OUS). Flere av tilfellene som ble innmeldt til helsemyndighetene var på psykososialt grunnlag, men tilstander som Downs syndrom forekom også som abortgrunn.

Loven åpner likevel opp for at dersom foster har diagnose som klassifiseres som «uforenlig med liv», kan kvinnen få innvilget abort gjennom hele svangerskapet. Disse barna har heller ikke krav på aktiv livreddende behandling dersom de overlever graviditet og fødsel. Hva som regnes som «uforenlig med liv» er derimot uklart og det har gjentatte ganger vært belyst saker i media der mødre har fått beskjed om at de bærer på et barn som er såkalt «uforenlig med liv», men som likevel har født barn som i dag lever gode liv. I 2018 fikk Anna Solberg, Åsta Årøen og Siri Fuglem Berg, også kalt Trisomi-mødrene, Menneskeverds Livsvernpris for sitt engasjement og arbeid for at fostre som blir stemplet som «ikke forenlig med liv» skal få et styrket rettsvern. 

Opp mot 90 prosent av alle aborter i Norge i dag skjer medikamentelt. Nesten åtte av ti aborter blir utført før uke 9. Nærmer man seg derimot 18 uker av svangerskapet, er man nødt til å gjennomføre en dødfødsel. Fødselen kan være svært smertefull for kvinnen. Det er ingen tvil om at det er knyttet stor psykisk belastning til en slik prosess selv om man i utgangspunktet ikke vil beholde barnet.

2. Etiske problemstillinger
Lovverket, slik det er utformet i dag, utgjør en reell trussel for de fostrene som har en diagnose eller bærer på avvik som ikke er ønskelig. Diagnose avdekkes gjennom fosterdiagnostikk. Paragraf 2C i abortloven åpner opp for at dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet, har kvinnen rett til å få utført en senabort. Med andre ord har disse barna et svakere rettsvern enn andre. Et annet viktig spørsmål er hva man legger i definisjonen «alvorlig sykdom», og dette punktet har vært gjenstand for diskusjon. Flere kritikere av paragraf 2C har stilt seg spørrende til at både fostre med Downs syndrom, leppegane-spalte og ryggmargsbrokk har falt inn under denne bestemmelsen og har blitt abortert. Dette er diagnoser vi vet mange mennesker lever godt med i dag. Hvilke signaler sender vi som samfunn til disse menneskene som lever med de samme diagnoser som vi samtidig tillater å eliminere?

Menneskeverd mener at ingen barn skal sorteres eller velges bort på bakgrunn av egenskaper eller diagnoser. I dag, med loven i hånd sender man et signal om at noen barn er mer verdt og mer ønsket enn andre.

Norsk lov sier at dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse, kan abort etter 12. uke skje. Menneskeverd tror at tiltak som kan styrke kvinnens økonomi og sosiale situasjon kan være med på å forhindre at kvinner velger abort i en krise. Selv om abort kan virke som en utvei for kvinner som står i en krevende situasjon, er det ikke sikkert at dette er en god løsning på sikt. Valg om abort tas over en kortere tidsperiode og det er ofte ikke rom og tid nok for å reflektere langsiktig over valget man er i ferd med å ta. Kan man hjelpe kvinner til å se muligheter og alternativer i en vanskelig livssituasjon, kan det forhåpentligvis bli lettere å velge livet for barnet man bærer.

Det er ytterst problematisk og paradoksalt at etter hvert som medisinen har utviklet seg og vi besitter mer kunnskap om fosterets utvikling, tviholder vi fortsatt på bestemmelser som bygger på kunnskap som er 40 år gammel. Den rimelige logikken burde vært at abortgrensen heller ble innskrenket. I dag vet vi for eksempel at et foster i svangerskapsuke 16 veier 135 gram og er 16 cm langt. Denne uken kommer den loddrette furen over overleppen på plass og beina tar igjen armene i utvikling og vil fra nå av være lengre. Fosteret svelger fostervann og tisser det ut igjen i fostervannet. Noen av avfalls-stoffene begynner å samles i tarmen. Det er utrolig at fosteret allerede kan suge, svelge, tisse, gjøre pusteøvelser og bevege seg. Du kan lese mer om utviklingen til fosteret her.

3. Lovverk og regulering
Lov om svangerskapsavbrudd regulerer avveiningen mellom fosterets rett til liv på den ene siden og kvinnens rettigheter på den andre. Loven ble vedtatt i 1975. Grensen for senabort ble presisert i abortforskriften av Solberg-regjeringen i 2014 etter at det ble kjent at den sentrale abortklagenemnda i enkelte tilfeller har innvilget abort etter 22. svangerskapsuke. Etter uke 22 er det ikke lov å innvilge abort med mindre fosterets tilstand er uforenlig med liv eller truer morens liv og helse. Heller ikke voldtekt er grunn nok.

I høringsuttalelsen fra Menneskeverd i saken om presisering av ny grense for senabort foreslo organisasjonen å sette grensen ytterligere ned til 21 uker ettersom feilmarginene kan være store når man fastsetter fosterets alder. Organisasjonen stilte seg undrende til at departementet ikke tok tilstrekkelig hensyn til feilmarginene og mente at den øvre grensen burde være 20 uker pluss 6 dager.

Grensene rundt abort utfordres og forsøkes tøyes i liberal retning. I august 2018 tok lederen for Unge Venstre, Sondre Hansmark, til ordet for å utvide grensen for selvbestemt abort til 24 uker. Dette skjedde rett etter at både AUF og FpU foreslo å avvikle nemndsystemet og tøye retten til fri abort frem til 18. uke. Forslagene møtte massiv motstand, både fra motstandere og forkjempere av den eksisterende abortlovgivningen.

 

 

logo
Menneskeverd mener:

Alle mennesker er like mye verdt, helt uavhengig av hva vi evner å prestere eller om vi har diagnoser eller avvik. Dette er vi opptatt av å formidle! Barn med sykdom og diagnoser er spesielt utsatt i mors mage. Vi er opptatt av at de skal få et styrket rettsvern.

Les Mer

Relaterte Temaer

587 Delinger
logo
Menneskeverd mener:

Alle mennesker er like mye verdt, helt uavhengig av hva vi evner å prestere eller om vi har diagnoser eller avvik. Dette er vi opptatt av å formidle! Barn med sykdom og diagnoser er spesielt utsatt i mors mage. Vi er opptatt av at de skal få et styrket rettsvern.

Les Mer