team1


Publisert: 03.12.18  Skrevet av: Morten Dahle Stærk, DelTvitreEmail  Foto: Clem Onojeghuo

Hvordan klarte våre meningsmotstandere å gjøre debatten om abortlovens §2c til en kamp om selvbestemt abort?

Menneskeverd har denne høsten reist det politiske spørsmålet om hvorfor vi har en diskriminerende paragraf i lovverket – en paragraf som få ønsker å røre. Det visste vi på forhånd, så min undring knytter seg ikke til at det ble stor uenighet. Min undring knytter seg til argumenter og debattform fra våre meningsmotstandere. Hva har skjedd?

For det første har kvinnegruppen Ottar og andre grupper bevisst spredd desinformasjon om hva saken egentlig dreier seg om. Igjen og igjen har det blitt hevdet at forslaget om å endre på 2c i abortloven er et angrep på kvinnens selvbestemmelse. Alle som har satt seg inn i problemstillingen, vil se at selvbestemt abort i Norge slutter ved uke 12. Alle søknader om abort må etter dette behandles av en nemnd. Tre av fire kriterier for abort etter uke 12 dreier seg om forhold ved kvinnens situasjon. Det fjerde kriteriet er begrunnet i egenskaper ved fosteret, nemlig rett til abort der det er «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom». Vår innvending mot paragrafen er spesielt knyttet til at mennesker med utviklingshemninger har svakere rettsvern enn andre barn. Det er diskriminerende.

For det andre har enkelte politikere argumentert med at 2c ikke er diskriminerende fordi den ikke nevner spesifikke diagnoser. Det ble blant annet i en Dagsnytt 18-debatt begrunnet med at Downs syndrom ikke er nevnt i lovteksten.Det siste er isolert sett riktig, men vi vet at mange titalles aborter på grunnlag av oppdaget Downs syndrom blir foretatt hvert år. Downs syndrom og ryggmargsbrokk er ikke i seg selv sykdommer, men mange må likevel gjennom operasjoner og får ulike tilleggsdiagnoser. Som tidligere miljøvernminister og Venstre-politiker Guro Fjellanger skriver i Dagbladet 15. november: «Alvorlig sykdom» er meget upresist og henger fast i en sykifiseringsdefinisjon som er 40 år gammel.» Selv om lovteksten ikke spesifikt nevner disse tilstandene, er det et faktum at de fleste blir abortert bort når de blir oppdaget. Dette oppleves som diskriminerende hos de som selv har diagnosen.

For det tredje har flere foreldre fortalt historier om hvordan det er å ha alvorlig syke barn samtidig som de har argumentert for å beholde dagens lovgivning. Det er ikke vanskelig å forstå fortvilelsen mange føler når de både skal forholde seg til barn med store utfordringer og et velferdssystem som ikke alltid fungerer godt nok. Det er også tøft å se sitt eget barn lide, og det er vanskelig å sette seg inn i den avmakten som mange foreldre kan kjenne på. Det må alle vi som engasjerer oss i denne saken ha i bevisstheten. Samtidig forsøker jeg å forstå hvorfor unge, ressurssterke debattanter står frem og argumenterer for et svakere vern for barn med samme diagnose som deres eget. Grunnstrengen i mange av innleggene er at det er moren eller familien selv som må få bestemme.

Når likeverdstanken og selvbestemmelsen stilles opp mot hverandre, så er det det den første som må vike. Selvbestemmelsen trumfer alle andre verdier i vårt samfunn. Det er bekymringsverdig. Hvordan går vi så videre herfra? Vi har et formidabelt informasjons- og holdningsarbeid liggende foran oss. Vi må snakke sant og respektfullt om livet i alle dets fasetter, og samtidig må vi lytte til familier som har tatt imot et barn med en utviklingshemning. Grunntonen hos foreldre med barn som har Downs syndrom, er at det først var et sjokk. Samtidig gir det livet nye dimensjoner å bli kjent med og leve i fellesskap med mennesker som er annerledes. Disse historiene må ikke bli borte i denne debatten. Heller ikke historiene til dem som selv har en slik diagnose. De viser oss at vi aldri må glemme kampen mot diskriminering og for likeverd for alle.

Denne kronikken sto først på trykk i avisen Dagen 28. november 2018.