team1


Publisert: 31.01.19  Skrevet av: Maria Victoria Kjølstad Aanje, Kommunikasjonsrådgiver i Menneskeverd  Foto: Øyvind Ganesh Eknes

Årets vinner av Livsvernprisen, Birgit Skarstein (29), vil at folk skal se forbi rullestolen og de fysiske begrensningene. Et godt og inkluderende samfunn legger vekt på respekt, likeverd og «øyehøyde», mener hun.  

Det er januar 2010 og Birgit og mammaen sitter og venter på to leger som skal gi endelig svar på om Birgit noen gang kan gå igjen. Etter badeulykken i desember 2008 som ødelegger ankelen og foten, går hun gjennom utallige operasjoner. I den siste operasjonen, der hun skal flytte et bein fra hofta ned i ankelen, skjer det noe veldig galt. Epiduralen som settes i ryggen til Birgit, går aldri ut. Hun mister følelsen og bevegeligheten i beina.

– Vi visste ikke på den tiden at jeg var lam, bare at jeg ikke kunne gå, sier Birgit.

Birgit og familien hadde etter den mislykkede operasjonen i september 2009 fått beskjed om at det kunne ta måneder før hun ville klare å gå. Det var fortsatt håp om å komme opp av rullestolen.

– Da vi satt alene med de to legene på Sunnaas sykehus denne januardagen, husker jeg mamma spurte om min prognose og om det var noen mulighet for at jeg kom til å gå igjen, forteller Birgit.

Spørsmålet blir hengende lenge i luften. Det er dørgende stille. Til slutt bryter den ene legen tausheten og sier at det skjer mye med stamcelleforskning i Kina.

– Da vet du svaret. Det betyr nei, og alle i rommet skjønte det hun ikke fikk sagt med rene ord, forklarer Birgit.

Mammaen knekker sammen og begynner å gråte. Ikke Birgit. Hun snur seg mot mammaen og sier at dette skal gå bra. Hun trenger jo ikke bein for å bli minister. Det er fortsatt mye hun kan gjøre uten de beina.

Da Birgit Skarstein ble sittende i rullestol, opplevde hun at mennesker rundt henne begynte å definere hvilke mål hun kunne ha i livet.

Fra navlen og opp

Birgit er 20 år når hun blir lam fra livet og ned. Før ulykken er hun aktiv i både politikk og idrett, og har store ambisjoner for eget liv.

Etter at hun havner i rullestol, oppdager hun til sin store forskrekkelse at andre begynner å definere virkeligheten og fremtiden for henne.

Det kom som et sjokk.

– Mennesker rundt meg begynte å definere hvilke mål jeg kunne ha i livet. Drømmer jeg kunne tillate meg å ha og hva som kunne være mulig for meg. Det var helt vanvittig, sier Birgit.

Når folk møtte henne på gata, begynte flere å snakke til henne med babystemme.

– De klappet meg på hodet og kløp meg i kinnet.

Overgangen ble stor, emosjonelt sett.

– Jeg ble utdefinert fra «vi» og «oss». Det var en sterk opplevelse, og det skjedde fra én dag til en annen. Jeg var og er det samme mennesket, men jeg fikk en skade på ryggen. Det var plutselig ikke rom for å utvikle meg på egne vilkår.

– Plutselig ble jeg målt ut fra de tingene jeg ikke kunne. Ja, jeg var skikkelig dårlig til å gå, men det kan ikke definere hele meg som menneske. Jeg er så mye mer.

I dag er Birgit medlem av Bioteknologirådet, politiker for Arbeiderpartiet og aktiv idrettsutøver med mange medaljer og utmerkelser i bagasjen. Skarstein kan smykke seg med tre gull, to sølv og to bronse i roing – og gull, sølv og bronse i langrennspigging.

– Ja, jeg mangler muskulatur fra navlen og ned. Det har ingen ting å si for navlen og opp. I mitt hode kan jeg gjøre alt.

Møtet med samfunnets holdninger til mennesker med funksjonsnedsettelser har fått øynene hennes opp for at dette er et strukturelt problem i samfunnet.

– Funksjonshemmede forteller at de blir definert ut fra noe som ikke er representativt med tanke på deres personlighet, drømmer eller for hva de kan bidra med inn i fellesskapet. Forskning viser for eksempel at man forventer høyere sykefravær fra funksjonshemmede. Arbeidsgivere mangler kunnskap og gjør seg opp en mening på forhånd. Det er trist.

Kunnskap og kjennskap er ord man bør sette to streker under. Her har vi en jobb å gjøre, mener Birgit.

Birgit er ferdig med det størknede begrepsparet «oss» og «dem», og ivrer heller for at vi snakker mer om «de av oss» som har den ene eller den andre erfaringen. Det handler om å bygge bro til hverandre og skape gjensidig forståelse for hverandres situasjon. Vi har alle et ansvar for å vise raushet, åpenhet og toleranse, mener hun.

– Man kan være en del av og utenfor et felleskap samtidig – på mange forskjellige parametere – men i det store og det hele så er vi «oss».

Fellesskap i idretten

Idretten har blitt en motor for Birgits engasjement for likeverd og likestilling.

– Det er et fantastisk verktøy for å synliggjøre de verdiene jeg tenker er viktige for samfunnet. Det handler om å fokusere på ressurser i stedet for å belyse alt som er feil. Idretten er en veldig fin måte å eksponere likhet på, fordi det handler om å sette seg mål, jobbe mot dem sammen, få det til – og av og til ikke få det til. Det er så mye fellesskap i idretten, og vi jobber mye i team. Automatisk resulterer dette i at vi relaterer til hverandre som utøvere og mennesker, og ikke til hverandre som brukere.

– Jeg er en ung kvinne på 29 – og det er det jeg først og fremst er, og så kan jeg ikke gå – og det er sekundært. Jeg er ikke en rullestolbruker på 29, poengterer Birgit.

I fjor høst ble det kjent at Birgit sammen med Therese Johaug og flere kjente navn innen idrett, politikk og næringsliv deltar i stiftelsen «VI» som er initiert og finansiert av Aker og Kjell Inge Røkke. Røkke tok kontakt med Johaug for å høre om hun ønsket å delta i et prosjekt som kunne skape merverdi utenfor henne selv i de to årene hun var utestengt fra idretten. Johaug valgte paraidretten og kontaktet sin venninne Birgit.

– Jeg trengte ikke betenkningstid i det hele tatt! Det var en gavepakke til paraidretten som alltid har hatt mye dårligere vilkår enn «vanlig» idrett.

«VI» skal bidra til å tilgjengeliggjøre ressurser, bygge fellesskapsstruktur og fostre helhetlig tenkning i paraidretten. Det ligger også midler til forskning der.

– Håpet er at de som er utøvere om åtte år i paraidretten, skal ha tilgang til god kunnskap, mer utstyr og bedre ressurser, slik at man ikke trenger å være en «satellitt» og stå for alt selv.

Birgit vet hva hun snakker om. Hun har bygget kjelkene sine selv og stått for alle utgifter. Kjelken til mesterskapet i Pyongyang kostet henne nærmere 170 000 kroner. I tillegg sto hun uten egen trener. Støtteapparatet var nærmeste familie, venner og kjæreste.

– Jeg husker jeg lette etter passende rammer for kjelken på nettet og fant et firma i Kristiansand som kunne sveise dette for meg. Deretter pågikk det en intens jakt på riktig materiale som skulle fungere som puter under knærne, stramme nok stropper og et «skall» til å sitte i. Jeg var rene Reodor Felgen, sier hun og ler.

Nå ser Birgit lysere på fremtiden og er lettet over at kommende rekrutter ikke trenger å bane veien fra «scratch» selv. Mye skjer. Tilgang til trener, bedre utstyr, og kunnskap om teknikk, kapasitet og øvelse legges inn i forbundet.

– Kunnskapen var tidligere tett knyttet til hver enkelt utøver. Ble utøveren borte, ble kunnskapen borte. Den kunnskapen må forbundet ha, understreker Birgit.

– Dette koster meg skjorta, men det er min etappe. Hvis det kan gagne andre og bidra til at nestemann får en lettere vei – så er det verdt arbeidet. Jeg har anledning og ressursene, så da er det til en viss grad mitt ansvar å gjøre dette, tenker jeg.

En ærlig pris

Mandag 4. februar mottar Birgit Menneskeverds Livsvernpris 2019 på Hotel Bristol i Oslo. Livsvernprisen deles årlig ut av organisasjonen Menneskeverd til personer eller organisasjoner som har bidratt til å synliggjøre og styrke menneskeverdet i samfunnet.

I begrunnelsen for årets tildeling står det blant annet at Birgit Skarstein mottar prisen for sitt arbeid med å styrke posisjonen til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Gjennom sine formidable idrettsprestasjoner og sitt brede samfunnsengasjement har hun vist at fysiske begrensninger ikke er et hinder – tvert imot.

Birgit mener prisen går på tvers av skillelinjene i samfunnet, hever seg over «støyen» og belønner samfunnsengasjement.

– Prisen har, slik jeg ser det, ingen undertanke eller noen skjult agenda. Det er en veldig ærlig pris. Den setter fokus på hvordan vi behandler hverandre, og at vi står sammen.

Hun ser viktigheten av å belyse det vi ønsker mer av. Nettopp det gjør Livsvernprisen, mener 29-åringen.

– Prisen løfter opp verdiene som er så viktige for oss og som samfunnet er bygget på. Det er en fin måte å belyse de tingene og de verdiene vi vil ha mer av. Det minner mye om hvordan vi jobber i idretten. Vi ser på tingene som fungerer og som er bra, og som er en konkurransefordel, og så jobber vi med å utvikle dette enda mer. Og så blir vi minnet på det menneskelige. Det fine. Det handler ikke om å gjøre det bra, men å være bra, avslutter Birgit.

–  Livsvernprisen setter fokus på hvordan vi behandler hverandre, og at vi står sammen, sier Birgit Skarstein, som er årets prisvinner.

Birgit Lovise Røkkum Skarstein

Født: 10. februar 1989

Norsk politiker og idrettsutøver i roing og langrennspigging.

Medaljeoversikt:

Verdenscupen i roing: Sølv og bronse

VM i roing: tre gull, sølv og bronse

Para-VM på ski: Sølv og bronse

Norgescup langrenn: Gull

Engasjement:

Møter fast som bystyrerepresentant i Oslo kommune, hvor hun er medlem av finanskomiteen.

Er kurator for Global Shapers Oslo.

Medlem av Bioteknologirådet 2014-2019, oppnevnt i statsråd desember 2013.

Styremedlem for initiativet «VI» som skal jobbe for å bedre vilkårene i paraidretten.

Utmerkelser:

I 2017 ble hun kåret til «Årets paralympiske utøver» av Det internasjonale roforbundet (FISA), under deres årlige prisutdelingsgalla.

For sine prestasjoner i VM i roing har Skarstein blitt tildelt Oslo kommunes ærespris for 2013, 2014, 2015, 2017 og 2018.

Kåret til «Årets gledesspreder» av Trønder-Avisa i 2013.

Kåret til årets kvinnelige para-utøver på Idrettsgallaen i januar 2019.

 

464 Delinger