Noen myter og argumenter i dødshjelpsdebatten er spesielt gjenstridige. Det er nyttig å kjenne til dem og vite hvordan de kan besvares, skriver Morten Magelssen. Han er lege og førsteamanuensis ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

Myte 1: «Det er et lite skritt fra passiv til aktiv dødshjelp».
Mange hevder at siden helsetjenesten praktiserer «passiv dødshjelp», så bør den også kunne begynne med «aktiv dødshjelp». For begge deler dreier seg vel om å avslutte pasientens liv? Men det er ikke slik helsepersonell ser det. For det første snakker man ikke lenger om «passiv dødshjelp», men om «behandlingsbegrensning». Det defineres som å avslutte, eller ikke starte, behandling som potensielt kunne vært livsforlengende. Det kan dreie seg om alt fra intensiv- og respiratorbehandling, til antibiotika, væske- og ernæringsbehandling og hjerte-lungeredning («HLR minus»). Blant helsepersonell, og i lovverket, er behandlingsbegrensning ukontroversielt, og vi mener det ikke har noe med «dødshjelp» å gjøre. Hvorfor? Fordi behandlingsbegrensning handler om å innse medisinens begrensning. Det gjøres ikke for å ta liv, men for å skåne pasienten for behandling som pasienten ikke lenger ønsker, som ikke lenger er til nytte, eller som mest forlenger en plagsom dødsprosess og forhindrer en god og naturlig død. I stedet for å snakke om «aktiv» og «passiv» dødshjelp bør man heller snakke om dødshjelp og behandlingsbegrensning. Dødshjelp kan igjen defineres som en samlebetegnelse på eutanasi (at helsepersonell forårsaker personens død med hensikt, ved å injisere dødbringende medikamenter, på personens forespørsel) og assistert selvmord (å skaffe til veie dødbringende medikamenter som personen inntar selv)

Myte 2: «Det drives skjult dødshjelp ved at morfindosene trappes opp».
Selv om vi ikke kan utelukke at dette forekommer, er det i hovedsak en myte. Når morfin og andre medikamenter trappes opp i tråd med retningslinjene for lindrende behandling, dør ikke pasienten av det, det er snarere livsforlengende. For øvrig tyder undersøkelser på at det foregår lite skjult dødshjelp i Norge.

Myte 3: «Dødshjelp er nødvendig for å unngå uutholdelig lidelse».
Mange tenker at dødshjelp må være et tilgjengelig alternativ for å unngå uutholdelig lidelse ved livets slutt. Men det er tre viktige tilsvar til dette. For det første, moderne lindrende (palliativ) behandling er effektiv, og kan nesten alltid gjøre noe for å lindre. Man kan sjelden fjerne alle plager, men man kan lindre slik at symptomene blir til å holde ut og pasienten får livskvalitet den siste tiden. For det andre, behandlingsbegrensning er både tillatt og etisk forsvarlig, og det bør praktiseres klokt: Helsepersonell må unngå plagsom overbehandling når livet nærmer seg slutten. For det tredje, i Oregon, der legeassistert selvmord er tillatt, er det ikke dårlig smertelindring som motiverer de fleste forespørsler om dødshjelp. Det gjør snarere tap av opplevd autonomi (92 %), nedsatt evne til å delta i aktiviteter (91 %), tap av opplevd verdighet (67 %), eller bekymring for å ligge familie/hjelpeapparat til byrde (54 %).

Myte 4: «Skråplansargumentet er tilbakevist».
Rundt 2007 hevdet mange i den internasjonale etikkdebatten at bekymringene om skråplansutvikling var grunnløse – utviklingen i Nederland hadde tilbakevist dem. Men etter den tid har dødshjelpstallene i Nederland skutt i været, og det er også andre utviklingstrekk som gjør det rimelig å si at det har vært en skråplansutvikling – eller kanskje heller en verdiglidning – i Nederland (og i Belgia – men mindre i Oregon). Den nederlandske etikeren Theo Boer, som selv er prinsipiell tilhenger av dødshjelp, har blitt kritisk til utviklingen i Nederland, av fire grunner:

Økt antall dødshjelpstilfeller – fra ca. 2000 årlig på 00-tallet til ca. 6000 årlig nå, over 4 % av alle dødsfall.

Utvidelse av hvem som får dødshjelp – også psykiske lidelser og demens kan kvalifisere.

En økende andel av de som får dødshjelp, har lang forventet levetid – åtte prosent kunne levd i mer enn et halvår, og noen kunne levd i mange tiår (slik som unge pasienter med psykiske lidelser).

Veien til dødshjelp er blitt mer «strømlinjeformet», ved at du, hvis du får «nei» av din egen lege, kan få besøk av mobile dødshjelpsteam som tolker regelverket mer liberalt.

Myte 5: «Vi kan legalisere dødshjelp innenfor svært strenge grenser».
En innsender til Aftenpostens Si;D-spalte skrev om sin bestefar som «fikk slag og ble multihandicappet … han trengte hjelp til absolutt alt, og ingen vet hvor klar eller fjern han var mentalt». Og så: «Jeg synes aktiv dødshjelp bør legaliseres, gitt at det settes enormt strenge krav, både til lege og pasient. Jeg vil at andre skal slippe å lide slik som bestefar gjorde». Men: Hvis denne mannen skulle få «dødshjelp», ville det vært uten gyldig samtykke, for slik han beskrives, var han ikke samtykkekompetent. Det å skulle ta livet av pasienter som ikke har bedt om det, og som ikke kan be om det, er ekstremt radikalt, og det stikk motsatte av å stille «enormt strenge krav». Hvis du spør folk hvem de mener burde få dødshjelp, er det altså slett ikke sikkert at de ville akseptert «strenge rammer». En «streng» dødshjelpslov ville trolig blitt utfordret fra dag én. Vi ser i land som har legalisert dødshjelp at det er et press for stadig å utvide: I Oregon er det forslag om å utvide fra legeassistert selvmord til eutanasi, i Canada å utvide til også personer med psykiske lidelser, og – mest radikalt – i Nederland er det fremmet forslag om at alle over 75 år bør kunne få dødshjelp hvis de opplever at de har levd et fullført liv.

– Dødshjelp er ikke påkrevet for å gi mennesker en verdig død. Derimot kan det true samfunnsverdier som tillit og likeverd, mener Morten Magelssen.

– Vi må være forberedt når den store debatten kommer

Morten Magelssen er en av tre forfattere av boka «Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk». Han håper boka kan være en ressurs for politikere og andre som skal bidra i offentlig debatt.

 Hvorfor trenger vi en bok om dødshjelp nå?

Vi som er kritiske til legalisering av dødshjelp, må være forberedt når den store dødshjelpsdebatten kommer. For den kommer til å komme. Vi har derfor samlet profilerte dødshjelpsmotstandere fra de nordiske land og laget en samling av de beste argumentene mot legalisering av dødshjelp. Vi håper boken særlig vil bli nyttig som ressurs for politikere og andre som skal bidra i offentlig debatt.

Hva er det viktigste budskapet i boken deres?

Boken har 14 kapitler som belyser dødshjelpsspørsmålet fra ulike perspektiver – andre lands erfaringer, lindrende behandling, psykiatri, lovgivning, filosofi, etikk, og flere til. I sum er det viktigste budskapet at det er en lang rekke sterke argumenter mot legalisering av dødshjelp. Dødshjelp er ikke påkrevet for å gi mennesker en verdig død. Derimot kan det true samfunnsverdier som tillit og likeverd.

Hva har du lært i arbeidet med boken?

Jeg har lært mye, men spesielt at dødshjelpsmotstanden i Norden står sterkere når vi samarbeider på tvers av landegrensene. Vi kan styrke hverandre med argumentasjon og erfaringsdeling. I nordisk sammenheng er Finland og Sverige kommet nærmest en reell debatt om legalisering. Det finske parlamentet fikk et dødshjelpsforslag på bordet, men avviste det og vedtok heller et initiativ for å styrke lindrende behandling. Slik må vi prøve å vri debatten også i Norge, til alt helsetjenesten kan gjøre i livets siste fase.

Hvordan kan man enes om en restriktiv holdning til aktiv dødshjelp på tvers av livssyn?

Medredaktør Morten Horn og jeg er eksempler på at det er fullt mulig – Horn er humanetiker, mens jeg er kristen. Boken viser tydelig at mange veldig sterke argumenter mot dødshjelp er allmenne, og ikke spesifikt kristne. Kanskje gjør kristne som jeg klokt i å legge argumentet om dødshjelp som «galt i seg selv» og brudd på det femte bud til side, når vi debatterer i offentligheten. Vi kommuniserer bedre med allmenne argumenter.

Boka «Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk» (red. Horn, Kleiven & Magelssen, Cappelen Damm Akademisk 2020) gir innsikt i fakta og argumenter mot legalisering av dødshjelp. Den er fritt tilgjengelig på nett. Den kan lastes ned gratis fra dødshjelp.org

 

244 Delinger