Hun kom innom markedsområdet under Olavsfestivalen hvor temaet dette året var ‘tillit’. Spørsmålet på tavlen foran henne: «Har du tillit til at du får den hjelpen du trenger når du skal dø?» kunne kanskje vært utfordrende for andre, men ikke for henne.
Hun hadde fått rikelig anledning til å tenke gjennom mye de siste månedene. I dag hadde hun vært på sykehuset og fått enda en runde behandling for kreftsykdommen sin. I samtalen med en fra organisasjonen som stilte dette spørsmålet, sier hun: «Kroppen min –sykdommen min får nok behandling, men hva med resten?». På bakgrunn av sine erfaringer var det ikke vanskelig å sette krysset under alternativet «Nei». Det hun hadde behov for – noen samtalepartnere å tenke høyt sammen med, løfte på stener for å forberede seg på det hun visste var uunngåelig. Hvis hun ikke kom til å dø av kreftsykdommen, ville hun dø med den.
Limet i velferdsstaten
Vi får stadig høre at vi lever i et av verdens mest tillitsbaserte samfunn. Vi stoler åpenbart på myndigheter, etater, politikere og andre samfunnsaktører som vi er avhengig av. Det samme gjelder helsetjenestene. Men erfaringene med å møte folk under Olavsfest ga et mer sammensatt bilde. Hva kan være årsaker til at selve limet i velferdsstaten vår, ‘tilliten’, i økende grad utfordres? Og hvis det er sant, hvor er da løsningene?
Avgjørende for vår eksistens
Først og fremst hva er tillit? Hvorfor er det så avgjørende viktig for oss? Og hva skjer når tilliten til hverandre og tjeneste vi er blitt så avhengige av ikke har samme tyngde som før? Denne kronikken er ikke først og fremst en klage eller kritikk av en tjeneste som ikke holder mål. De historiene får vi nok av. Det jeg ønsker å dvele ved her, er å forstå hvorfor det er så avgjørende viktig, og hva det er som truer denne fellesverdien mange av samfunnsordningene våre hviler på.
Tillit er ikke noe som kan administreres frem. Den danske teologen og religionsfilosofen Løgstrup beskriver ‘tillit’ som en av de suverene livsytringene, noe som danner grunnlaget for selve menneskelivet. For at mennesker skal kunne eksistere blir livsytringene, her: ‘tillit’ avgjørende for vår eksistens. Vi er gjensidig avhengig av hverandre og utlevert til hverandre. Det sier seg selv at som hjelpetrengende er en den avhengige parten i dette samspillet. Det er den hjelpetrengende som kan svare «ja» eller «nei» på om tilliten er der. Altså blir vi som skal yte disse tjenestene de som må bestå syretesten: Oppleves vårt bidrag i tjenesten som troverdig og er vi til å stole på? Det er i de konkrete møtene mellom mennesker tilliten testes.
Helsetjenestens største svik
Det kan oppfattes som så selvfølgelig at nettopp eksempelvis ‘tillit’ er selve bærebjelken i samspillet mellom den hjelpetrengende og yteren av hjelpen, at vi tar det for gitt. Eller, kan det tenkes at vi i vår iver etter å fagliggjøre og kvalitetssikre tjenestetilbudet har lagt fokus på andre forhold på bekostning av det vesentligste: Menneskene som er berørt, som er sårbare og som trenger en særskilt årvåkenhet og omsorg? Hva er det som gjør at vi har organisert en tjeneste som i vesentlig grad er tuftet på gjøremål, standardisering og oppgavefordeling? Vi har sågar etablert kvalitetssystemer i form av skjemaer og prosedyrer og argumenterer for et system som for de aller svakeste kan oppfattes som menneskefiendtlig. At vi fortsetter å flytte svært syke og døende mellom sykehus, hjem og sykehjem er et eksempel på dette. Stein Husebø, tidligere fagansvarlig for Verdighetssenteret i Bergen, beskrev dette som helsetjenestens største svik, for en del år siden. Lite tyder på at dette har endret seg. Og det må ikke være slik! Istedenfor å flytte svært skrøpelige pasienter til ekspertene i systemet, er det fullt mulig å bringe nødvendig hjelp og støtte til pasientene og familiene deres der de er. Det kommer helt an på hva vi verdsetter høyest, hva vi anser som viktigst.
Bære hverandre
Markedsplassen med det utfordrende spørsmålet om du har tillit til at du får nødvendig hjelp når du er døende, ble en viktig møteplass. Mange som har erfart tjenestetilbudet og som vet at de en dag vil trenge hjelp fra andre, delte sine fortellinger. Vi i Hospiceforum Norge som er vertskap for denne standen, fikk en tydelig bekreftelse på at det er viktigere enn noen gang å fortsette arbeidet med å jobbe for bedre tilbud til alvorlig kronisk syke, døende og for de som skal leve videre med minnene av å ta avskjed med en de er glad i. Det ble også en påminnelse om å bidra til bedre rammebetingelser for de som yter denne ‘omsorgen`. I et samfunn hvor vi stadig oftere snakker om et bærekraftig samfunn: Hvordan kan vi snakke om bærekraft hvis vi ikke kan bære hverandre?
Artikkelforfatter Astrid Rønsen er førstelektor ved NTNU på Gjøvik. Hun er fagansvarlig for tverrfaglig videreutdanning i palliativ omsorg og styreleder i Hospiceforum Norge. Artikkelen sto først på trykk i medlemsbladet Vern om Livet nr. 3-2023.
Illustrasjon: Karin Kvalvik Johansen